Hel ved

.

OK. Jeg har visst det en stund, at det ville bli umulig å late som om det fortsatt var varmt, i alle fall sånn passe varmt, og at det var lenge til vinteren.

Det er fortsatt mulig å leve i fornektelse, og tenke at det er lenge til vinteren, men det er ikke lenger mulig å late som om det er varmt. Det er kaldt og gufsete. Ute og inne.

Heldigvis er det mulig å gjøre noe med temperaturen inne. Det er på tide å bære ved inn i huset, sånn at jeg kan bli varm av de samme trærne som varmet mannen min da han hugget dem opp tidligere.

Og noen er fornøyde. Kattene ligger foran ovnen, og ser ut som om de er i ferd med å synke inn i en dvalelignende tilstand, sånn som bare katter kan gjøre det.

Og jeg tenker at i mitt neste liv vil jeg bli en katt. Og bo hos en mann som er flink til å hugge ved...
.

Gjev eg var i eit varmare land

.

Nei, Pandapus synger ikke mellom bakkar og berg. Men på regnværsdager maler hun noe som høres ut som rolige vuggesanger for seg selv, og har lagt seg til i en koffert, som om hun også lengter etter varmere dager.
.

Som i en gammeldags kjærlighetshistorie

.

Ute, sent i oktober, fant jeg dem, blomsten og bien. Det er rett før blomsten visner, de ved siden av henne har allerede sluppet kronbladene sine ned på bakken.

Og der, i fanget hennes, lå han, helt død, bien. Hverandres, helt til det siste.
.

Och löven ligger klistrade mot marken...

.

I år igjen...
.

Hjertelig hilsen høsten

.

Selv om sommeren ble borte før
vi forstod at den var her,
kan det være fint ute.
Det sier høsten,
og det er jeg enig i.

Plutselig fikk jeg lyst til å være venn med hagen min igjen

 .

 Etter en sommer der hagen min og jeg ikke har vært på talefot, fikk jeg plutselig lyst til å være venn med den igjen. Eller i alle fall deler av den.

Som denne rosebusken. Den gir seg ikke. Det er oktober, og den blomstrer og blomstrer. Den er jeg venn med.

Men grasset, det som skulle vært klippet for ukesvis siden, det er jeg ikke venn med. Og de fleste plantene mine hater meg.

Men løvetannen synes at jeg er ganske grei. Det er sjelden den får utfolde seg så fritt som i hagen min.

Og jeg tenker at jeg har vært en skikkelig dårlig hagedame i år. Men det ser det ikke ut som om den nye rosevennen min bryr seg om. Heldigvis.
.

Nyponbuskar, nyponbuskar

.

Och nyponbuskar, nyponbuskar,
hela vägen nyponbuskar
ser jag när jag blundar
och nånstans där så blev jag
den jag är nu.
- Lars Winnerbäck, Söndermarken


Noen ganger blir verden til en sang når jeg er ute og går. Når nypene er røde og klokka er fire og det er oktober, for eksempel.....
.

Høst

.

 
Det ser ut som høst ute, og det lukter høst ute. Det lukter vått løv som ligger på bakken, og det er bare et spørsmål om tid før trærna er helt nakne. I blomsterbeda har hostaene dekket jorda med store, gule blader.

Men i bedet står også en trassig valmue som nekter å akseptere at høsten er her, at det er slutt. "Jeg gir meg faen ikke", hadde den sikkert sagt om den hadde kunnet snakke. Og det må man bare beundre den for.

.