Jeg forbanner tidens elv

.

Nei, jeg gjør ikke det. Forbanner tidens elv, altså. Men jeg ryddet i bokhylla, og der, skjult av bøker som ikke hadde kommet inn i hylla, men lå i en rotete stabel, fant jeg Per Pettersons "Jeg forbanner tidens elv".

Jeg vet ikke hvor lenge den har stått der, støvet tydet på at den har vært i huset en stund. Jeg hadde egentlig tenkt å lese krim, det er jo tross alt snart påske, men så husket jeg på at jeg pleide å like å lese Petterson, og tenkte i tillegg at den boka har venta lenge nok.

Jeg har lest. Og jeg har tenkt. Jeg har tenkt på hva det er som gjør at jeg liker ei bok. Og jeg tror at jeg har kommet fram til at jeg liker bøker som handler om meg sjøl.

OK - "Jeg forbanner tidens elv" handler vitterlig om en mor og en sønn, om reiser i livet og om det usagte. Og om alle valgene. Skrevet i et språk uten dilldall, et språk jeg kjenner meg igjen i, her er det ikke store ord, her er det nakent og nøkternt. De som vil vite hva de som kan mye om litteratur og som er opptatt av bokanmeldelser mener, må finne informasjon andre steder. Jeg har sluttet å bry meg om sånt, jeg er opptatt av hva det jeg leser gjør med meg.

Og jeg tenker at klart dette handler om meg, dette handler om alle. Dette handler om hvordan valgene vi en gang gjorde har gjort oss til den vi er i dag. Og jeg tenker at vi kunne valgt annerledes, både Arvid Jansen i boka og jeg kunne gjort det. Livet kunne blitt et annet. Lettere, kanskje. Eller kanskje ikke, det vet vi jo ikke, siden vi lever i det vi valgte en gang. Og jeg husker tankene jeg hadde rundt noen av valgene jeg tok, jeg husker lyder, lukter. Til og med smak. Søt og god smak. Det er det godt å bli minnet om.

Og så skal jeg nylese Remarque, som i følge mora til Arvid Jansen bør leses første gang før man fyller 20. Det gjorde jeg, for mer enn 30 år siden. Jeg husker leseropplevelsene fra den gangen, og vil se hva de samme ordene gjør med meg nå, nå som jeg har reist lenger i livet.

Og jeg tenker at jeg skal gå på jakt i min egen bokhylle oftere. Det er helt sikkert flere støvete skatter der.
.

Bokmerker

.

Jeg er en sånn som ofte legger løse lapper i bøkene mine for å markere hvor langt jeg har kommet. De forsvinner ofte enten ut av boka eller inn i boka.

Jeg har laget bokmerker for sånne som meg selv, sånne mister lapper ut av boka, men hater å brette hjørner.

Bokmerket er rett og slett en filtblomst med lang stilk. Blomsten ligger fast i den ene siden, og stilken stikker ut i den andre, og holder styr på hvor langt man har lest. Denne blomsten trenger ikke vann - det eneste den trenger er at man husker å flytte den....

Jeg har lagt ut noen av bokmerkene i epla-butikken min.
.

Første skoledag

 .

Første skoledag en gang på 1970-tallet. Alle sto to og to, utenom hun som gjemte seg bak mora si.

Mange små mennesker har hatt sin aller første skoledag denne uka. Med ransler som er alt for store til små kropper, pennal som fortsatt er reine og ryddige, og matbokser som ennå ikke har rukket å lukte av alt for gamle brødskiver. Små toppmotiverte mennesker som gleder seg til å lære å lese og skrive.

Foreldrene sto ikke to og to, det var ikke så mange fedre som tok seg fri fra jobben.

Jeg husker leseboka fra førsteklasse kjempegodt. "Da klokka klang", med Fi-fi og Fo-fo. "Mor sa sel", "Far så sil", leste vi, og "Ola så same". Det var bare farger i den første delen av boka, den som presenterte bokstavene og de korte tekstene. Når vi hadde lært alle bokstavene og bygget dem sammen til ord, kunne vi lese, og da var det slutt på fargene. Da ble historiene mer alvorlige også, om gutter som slo seg når de sykla og måtte på sykehus.

Dette bildet var skyld i at mange av oss skrev sæu i flere år.

Vi lærte å lese. Vi lærte å lese selv om det tok slutt på fargeillustrasjonene. Alle i min klasse kunne lese, det vet jeg, for på den tida drev vi med høytlesing. Ikke alle leste bra, og noen grua seg sikkert veldig til det ble deres tur, men de kunne lese likevel. Jeg vet ikke helt hva som skjedde med leseopplæringa. Og jeg vet ikke helt hvor de var de som ikke kunne lese - jeg husker ei som begynte å grine når vi hadde prøveskole, hun dukka aldri opp i førsteklasse. Kanskje hun ikke lærte å lese heller, jeg vet ikke.
 

Noen ganger var det veldig synd på Fo-fo, som her, for eksempel.

Og jeg tenker at dette høres ut som en annen verden, et annet århundre, og det var det. Det var et annet årtusen, faktisk. Og jeg tenker ikke at alt var bedre før, det var det slettes ikke, mye var verre. Men kanskje, kanskje, at Fi-fi og Fo-fo ikke var så verst for små mennesker som skulle lære å lese.
.

Molly - endelig ferdig

.

Da jeg laget Milly, sa søstra mi akkurat det jeg visste hun ville si. "Hvor er Molly og Mandy?", spurte hun. Da vi var små, leste vi i boka Milly Molly Mandy. Jeg husker ikke veldig mye fra den boka, selv om vi leste den i fillebiter, men jeg tror hovedpersonen hadde tre navn fordi hun hadde fått et fra hver av bestemødrene og et som bare var hennes, men det kan hende jeg tar feil her og lanserer en teori bare fordi jeg synes den høres troverdig ut. (Og i samme slengen - hvorfor i all verden fikk ikke Ola Ola Heia et navn som bare var hans eget - det tror jeg han hadde likt å ha)

Det jeg husker fra Milly Molly Mandy boka, er de søte tegningene av den lille jenta med det svarte håret og den stripete kjolen. Ikke som min Molly, akkurat, hun er nok av den mer lurvete typen, men Molly heter hun likevel, for det har jeg lovet søstra mi. Og derfor har jeg laget Mandy nesten ferdig også - hvis jeg bare finner armen hennes ender nok hun også opp her, sammen med Milly og Molly.
.

Om småsøsken, lesing og Margrethe Kind

Det å være storesøster innebærer ansvar og forpliktelser, av og til blir man tvunget til å passe småsøsken, for eksempel, eller man må leke med dem når man egentlig ikke har lyst. Eller man må lese for dem fordi de maser.

Nå var det sånn at jeg likte å lese, så det var ikke noe stort problem å lese høyt for småsøsken. Det var bare det at de ikke alltid valgte det jeg hadde lyst til å lese.

Den ene søstra mi elsket historien om Margrethe Kind, skrevet av Dikken Zwilgmeyer. Utgaven jeg leste stod i en av Torbjørn Egners lesebøker. Historien om Margrethe Kind var så sørgelig, så sørgelig. Den handler om ei jente som ikke får være med i leken, hun gjør alt for å få være med, men blir oversett og ignorert.

Hun var saa græsselig almindelig. En lang, almindelig næse - lyseblaa øine - almindelig lysebrunt haar, almindelig mund, og almindelige ord kom der altid ut av den, - alt hvad Magrete vilde si, kunde jeg gjerne sagt fem minutter i forveien. Det var altid saadanne sandheter som ingen mennesker kunde motsi, det Magrete Kind kom med.

De andre jentene i klassen er i selskaper og arrangere selskaper - Margrethe blir aldri bedt. En dag ber hun til selskap, og de andre bestemmer seg for å gå, selv om de riktignok ikke vil ha på seg de fineste kjolene sine. Selskapet blir gjennomført, og for oss som ser det utenfra, er det fryktelig, fryktelig synd på Margrethe.

Dagen etter dro Margrethe til en av klassevenninnene, Inger Johanne, som også er fortellingens jeg-person. Inger Johanne sniker seg ut, for å unngå Margrethe, som likevel oppdager det.

Det var sidste gang Magrete var oppe hos mig. Aldrig mere kom hun. Og ikke kom hun til nogen av de andre. Ikke gik hun paa gaten mere, bare paa skolen; der var hun stille, akkurat som før. Kanske litt stillere forresten; for hun kom aldrig med saadanne sandheter mere, som vi alle syntes var saa kjedelige.

Hele historien ender selvfølgelig trist; Margrethe blir syk og dør. På dødsleiet er det Inger Johanne hun vil treffe, og motvillig drar hun til Margrethe.

"Tænk jeg skal dø," sa Magrete pludselig ut i stilheten. Aa, hvor jeg graat; jeg bet i lommetørklæet, graat og hikstet. "Ikke graat," sa Magrete – "for jeg vilde gjerne, jeg vilde gjerne dø –" Fru Kind stod og glattet hodeputen. "Aa, saa glad hun har været i dere veninderne; – saa gjerne hun vilde være sammen med dere, stakkar; – men saa har det nu været saare stunder ogsaa, naar dere ikke vilde ha hende med dere. Stakkar, hun har nu ikke hat det hjem, som dere har hat – hun kunde staa bak gardinet der og kikke og graate naar dere gik forbi, og ikke kom indom hende. Aa, saa saart det var! Saa vilde hun nu endelig ha dette selskapet, da; – men da blev det rent galt efter det. Aa ja, nu trænger du ikke nogen stort længer, du vesle guldet mit." "Aa vær ikke vred, Magrete, vær ikke vred!" Jeg laa med hodet ned i sengeteppet og graat saa usigelig.

Det er så uendelig trist. Og jeg leste fortellingen igjen og igjen. Og søstra mi gråt og gråt. Og jeg fikk kjeft av mamma, fordi jeg fikk henne til å gråte.

Hver gang jeg skulle lese for søstra mi, ville hun at jeg skulle lese Margrethe Kind. Jeg vegra meg, siden jeg visste hvordan det ville gå, men hun lovet på tro og ære at hun ikke skulle gråte. Likevel - hun begynte å hulke, og jeg fikk kjeft. Igjen og igjen.

Det er mange år siden jeg har lest Margrethe Kind. Men historien finnes på nettet, og søstra mi er snart 40 år og kan lese selv. Og jeg tipper at hun fortsatt gråter på de samme stedene....

Storm i juni

Dette var planlagt å bli Irene Nemirovskys hovedverk, et romanepos bestående av fire eller fem deler krigshistorie. Hun rakk å bli ferdig med de to første bøkene, før hun ble deportert til Auschwitz i 1942, der hun ble myrdet av nazistene. Originalmanuset ble ikke utgitt i Frankrike før i 2004, og Storm i juni består av to deler; "Storm i juni" og "Dolce".
Den første delen handler om tyskernes inntog i Frankrike, og flukten fra Paris. Del to foregår i en landsby der en del tyske soldater er stasjonert. Handlingen her går fram til Tyskland erklærer Sovjet krig, og de tyske soldatene flyttes til østfronten.
"Storm i juni" er en annerledes krigsroman. Personene blir skildret av en forfatter som helt klart klarer å fange ulike mennesketyper. Det er leit å lese siste setning og samtidig kjenne forfatterens skjebne, her skulle det kommet mer.
Boka inneholder også fortellingen om Irene Nemirovskys liv, noe som også er fascinerende lesning. Og det er interessant å lese om hennes notater rundt verket, og få et lite innblikk i hvordan hun jobbet.
Dette er en perle av en bok, en bok man er fristet til å si veldig mye om, men som nok aller helst bare bør finne en leser, uten at man sier så veldig mye om den - det kan lett bli mange unødvendige og store ord om en bok som utmerket godt klarer å si noe til de fleste lesere helt av seg selv.