Spørg mig om alt: Dvergvækster

.

Jeg eier et fantastisk lite trebindverk som heter "Spørg mig om alt". Og det er virkelig råd for alt, eller i alle fall ganske mye, i de bøkene. Blant annet kan man lese at man ikke bør skure soveværelser om vinteren,  hvordan man skal vaske kniplinger, og hvordan man kan forhindre at burfugler får syke føtter. Ja, og man kan finne ut hvordan man kan lage et redningsbelte til damer av en gammel boa, og hvordan man kan fjerne en jernsplint fra øyet.

Det er ikke så mange av rådene jeg tror jeg kommer til å følge, men noen er så fantastiske at de bør deles. Og noen må jeg bare prøve, så sant de ikke setter liv og helse på spill.

Boka er forøvrig trykket i Danmark i 1920, etter den engelske originals 66. opplag.

Og hallo, når man leser om hvordan man kan lage dvergvekster i appelsiner så må man jo bare prøve. Det høres gøy ut, og skulle det ikke funke, er det i alle fall ingen som dør av det.

Så står skrevet:
Dvergvækster: Man skjærer et Hul saa stort som en Krone i en Appelsein, som man udhuler. Den tomme Skal fyldes såå halvt med lidt Kokosnødfibre, fint Mos og Trækul, der dannes til en Masse ved Hjælp av en Smule Ler. 
Derefter lægger man et Agern eller Kerne af det Træ, man vil have i Dværgform, midt i den omtalte Blanding. 
Appelsinen anbringes i et Glas eller en Vase i Vinduet, og Indholdet fugtes af og til gennem Aabningen i Skallen med lidt Vand, ligesom man af og til strøer en Smule Brændaske paa det. 
Med Tiden vil saa Træet  skyde op gennem Blandingen, og Rødderne vil skyde ud gennem Skallens Sider. 
Rødderne afskæres lige ud med Skallen, og dette gentages hyppig i løbet af et par Aar. Træets Stamme vil opnaa en Højde af fire til fem Tommer og vil saa faa et knortet, vantrevent Udseende, medens det dog ogsaa i mange Tilfælde kommer til at se ud som et velvokset gammelt Træ. 
Naar Enderne av Rødderne afskæres for sidste Gang, skal Appelsinen, der mærkelig nok ikke raadner, males sort og ferniseres.

OK - før jeg gikk i gang lurte jeg på om jeg skulle bruke store eller små appelsiner - hvor store var egentlig appelsinene i 1920? Og hvor stor var en krone?
Med god hjelp fra ban og svigerbarn ble appelsinene hulet ut, og fylt med jord. Jeg juksa, og brukte vanlig uteblomsterjord, siden jeg ikke hadde kokosnøttfiber eller mose for hånden.

Siden jeg er dårlig til å vente, satte jeg like godt et bittelite bøketre i den ene appelsina, bare for at det skal være noe levende der.

Nå er det bare å vente, og håpe at noe kommer opp, sånn at jeg får min helt egen appelsinbonsai.
.

Hel ved

.

OK. Jeg har visst det en stund, at det ville bli umulig å late som om det fortsatt var varmt, i alle fall sånn passe varmt, og at det var lenge til vinteren.

Det er fortsatt mulig å leve i fornektelse, og tenke at det er lenge til vinteren, men det er ikke lenger mulig å late som om det er varmt. Det er kaldt og gufsete. Ute og inne.

Heldigvis er det mulig å gjøre noe med temperaturen inne. Det er på tide å bære ved inn i huset, sånn at jeg kan bli varm av de samme trærne som varmet mannen min da han hugget dem opp tidligere.

Og noen er fornøyde. Kattene ligger foran ovnen, og ser ut som om de er i ferd med å synke inn i en dvalelignende tilstand, sånn som bare katter kan gjøre det.

Og jeg tenker at i mitt neste liv vil jeg bli en katt. Og bo hos en mann som er flink til å hugge ved...
.

Den fine veien hjem

.

Noen ganger ser det ut som om jeg er på vei inn i et eventyr når jeg går hjem.

Solstrålene lager fine mønstre på veien, når de presser seg gjennom det tette bladverket. Solkunst, tenker jeg det er.

Det er forresten ikke bare veien som slynger seg. Det som heter ugress når det er i hagen min, er fine blomster når det vokser i veikanten...
.

Den fine veien hjem, første uka i mai

.

Noen hadde bæsja på stia. Det synes jeg var litt dumt. Men jeg tråkka ikke i det.

Sneglene sklir rundt på slimet sitt. Av alle ekle skapninger, leder de, tett fulgt av flått. Hadde jeg bodd i et annet land, er det ikke sikkert at snegler hadde vært de ekleste, men her er de eklest.

Det lukta brennesle. Hver vår tar jeg på brennesla, akkurat som om jeg må kjenne etter om den er den samme. Det er den.

Plutselig har hjemveien min blitt grønn. Den skal bli enda grønnere. Snart kommer bøketrærna til å springe helt ut.

I utkanten av hagen min, står bregnene. De ser ut som en flokk mennesker som venter på å komme inn på konsert, der de står i grupper og nikker til hverandre.

Og morelltrærna blomstrer. Og jeg tenker at vi har mange gode dager i mai....

.

Hvitt

 .

Det er faktisk ikke lenge siden det hvite som falt ned på bakken var snø. Det er ikke mange ukene siden det falt snø i mai, og det kjentes ut som om våren aldri skulle komme. Nå kjennes det ut som om vinteren var i et annet liv, og at det har vært vår bestandig.
.

Rognebær

.


Noen sier at hvis det er mye rognebær om høsten, får vi en snørik vinter. Her er det i alle fall mye rognebær. De henger høyt, og de er sure, men de er i alle fall pene å se på.

Jeg tror ikke at rognebærmengden kan påvirke været, erfaringen, og min noe pessimistiske legning, tilsier en vinter full av regn, avbrutt av litt snø av og til.

Så kan vi jo bare håpe at det kommer en ny sommer etterhvert - det er lenge siden sist....
.

Å se på trær...

.


Jeg liker å se på trær når jeg går tur. Jeg liker å se på krokete, rare trær som står der og ser ut som om de når som helst skal strekke ut armene sine og fange den som går forbi. Jeg liker å se på lange, tynne trær som bøyer seg i vinden, av og til ser det ut som om de gjør alt for å unngå å bli truffet av andre, de nærmest danser til siden når noe truer. Men de knekker ikke.

Jeg liker veldig godt å se på trær som har vokst sammen, som slynger seg i hverandre, og gir hverandre støtte. Jeg blir rolig av å se sånne trær, det går an, tenker jeg, det går an å være sammen med noen lenge, og fortsatt være sin helt egen.

Jeg liker å se trær det bor noen i, der ekorn løper opp og ned langs stammen, og der hakkespetten lager hull. Ekornføttene tipper jeg bare kiler litt langs stammen på en hyggelig måte, men det er sikkert ikke veldig deilig for treet at hakkespetten lager alle disse hullene, men så er det ikke sikkert at det er så deilig for hakkespetten heller, og på et litt masochistisk vis tenker jeg at de er til gjensidig nytte og glede for hverandre.

Det er fint å se gamle trær som har falt også, som er i ferd med å forsvinne. Nei, ikke forsvinne, bli noe annet, bli til skogbunn, og mens de blir det, er de hjem og hjemmested for fugler og småkryp.

Jeg liker å se på de bittesmå trærne i hagen min, de som har fått en slags små bur rundt seg sånn at naboens hunder eller barn ikke skal leke dem i stykker, de bittesmå trærne som blir pleiet av en optimist som en gang håper å ligge i en hengekøye der, mellom de små trærne som har blitt store.

Jeg liker å høre på løvet, enten fordi det rasler i vinden om sommeren, eller fordi jeg hører at det faller om høsten. Jeg liker å se de nakne trærne om høsten, se hvilke veier greinene strekker seg, og formene som dannes mellom dem. De ser ut som tegninger, og jeg vil ha dem med hjem.

Og av og til, når man ser nøye på trær, kan man se at de stirrer tilbake - det er øyne på stammene. Og jeg vet at ikke trær kan tenke, men jeg leker at de kan det, og jeg tenker litt på hva trærne tenker når de ser på oss som går forbi. Jeg er ikke overbevist om at de er fascinerte av hvor flotte vi er å følge med på...
.