torsdag 30. september 2010

Katteblogging 1

.
Dette er Pandapus. Egentlig har hun ikke noe navn, hun kom til oss da hun var voksen, og sa ikke hva hun het. Ikke er det så mange lyder i henne heller, hun hilser når hun kommer hjem, og  piper hvis hun har vondt noe sted. Av og til kaller vi henne bare Katt, Dronninga, eller Sjefen over alle sjefer. Men etter at en katt til flytta inn hos oss, har vi behov for et litt mer permanent navn på henne, så nå, etter snart ti år, kaller vi henne Panda. Vi tror ikke hun har behov for et navn, hun tenker nok at hun fortsatt er rettmessig hersker over verden.



Dette er Hroar. Han kom bare han også, men da vi spurte hva han het, svarte han med noe som, men litt velvilje, kan tolkes som Hroar. I motsetning til Pandapus, som er en stille katt, kommer det mange lyder fra Hroar. Han majuer, snorker og maler. I motsetning til Pandapus, er han også en sosial katt, med en litt enklere personlighet, på mer enn en måte.


Plutselig har dyrelivet i huset endret seg - vi har gått fra å være en enkattsfamilie til å ha to, og vi har ingen rotter lenger. Det er forøvrig ingen sammenheng mellom de to tingene - Bob Marley og Bob Dylan døde stille og rolig i buret sitt med noen ukers mellomrom - av alderdom.
.

søndag 26. september 2010

Telefon

 .



Før var telefonene store. De hadde en skive man måtte vri på, eller store taster. En krøllete ledning festa telefonen til veggen. Da visste jeg i alle fall hvor den var....
.

søndag 19. september 2010

Gulrot

.



Noen ganger er gulrøtter små kunstverk, uten at de vet det selv.

.

lørdag 18. september 2010

Purre

 .



Jeg innrømmer det. Av og til er det gammel ekkel mat i kjøleskapet mitt. Men av og til er det gammel mat der som ikke er ekkel. Som en purre som bare stille og rolig har tørka inn, for eksempel....
.

torsdag 16. september 2010

Høner i hodet

 .



Av og til tenker jeg at det hadde vært hyggelig å hatt noen høner. Jeg liker å se høner som sparker litt i bakken og pirker litt med nebbene sine i jorda, og kakler til hverandre, akkurat som vi mennesker gjør det. Når jeg tenker at jeg ønsker meg høner, vet jeg akkurat hvor hønsehuset skal ligge, jeg vet hvordan hønene skal se ut, og jeg vet nesten hva de heter. For mine høner skal selvfølgelig ha navn, selv om andre hønseeiere har sagt at det er ulurt, i alle fall hvis man skal spise hønene. Og det tenker jo jeg at jeg skal.

Samtidig vet jeg at jeg ikke spiser de jeg kjenner, og vet at om jeg får høner noen gang, kommer jeg sikkert til å ha kjempegamle fugler som må passes på når jeg skal på ferie. Og jeg er ikke sikker på om hønsevaktene akkurat står i kø. I kø står sikkert revene som har hi rett oppe i skogen.

Når jeg ønsker meg høner, glemmer jeg at jeg egentlig er redd for dem. Ikke at høns noen gang har gjort meg noe vondt, men de ser slemme ut i øynene sine, og nebbene er spisse. Jeg har også sett hendene til små gutter som har blitt sendt i hønsehuset for å hente egg - de var klare bevis på at høner ikke alltid er snille.

Noen ganger tenker jeg at jeg vil ha høner. Brune snille høner som løper rundt i hagen. Da finnes det ingen slemme høner eller rever, og de våkner ikke tidlig og bråker - mine høner sover til kl 9. Og jeg er selvfølgelig ikke redd for mine egne høner, de jeg har valgt navn til, og som bor i det lille røde hønsehuset jeg akkurat vet hvor skal ligge....
.

onsdag 15. september 2010

Tid for lam

.


Og noe særlig mer trenger jeg vel ikke å si om den saken....
.

tirsdag 14. september 2010

Hekling om høsten

 .



Et sikkert tegn på at sommeren er over, er at jeg tar fram heklenål eller andre håndarbeidsgreier. Akkurat nå er det heklenål. Og som vanlig når jeg starter på noe, blir det ikke bare en - som vanlig jobber jeg i serier.

Nå holder jeg på å lage en serie med figurer jeg kaller for Hjertevenner. Når de står i flokk foran meg, ser det ut som om de følger meg med blikket, men siden de er snille og ikke har noen munn å mase med, gjør det ikke noe.

De er hekla i ullgarn og fylt med fibervatt. Hjertet er laget av noe som en gang skulle bli et rødt skjerf, men som i stedet fikk en omgang i vaskemaskinen og ble til filt. Øynene er ull festa direkte med filtenål.

Dette er Nilsen, den første av dem. Han kommer nok til å få selskap av mange flere. De vil også bli lagt ut i butikken min på Epla.
.