Jeg pleide å ha blå valmuesøstre i hagen....

.

... og jeg skulle ønske noen spiste iberiasnegler....
.

Venter på vår....

.

Det er nok nå. Nok vinter. Nok snø. Nok kulde.

Nå er det bare å vente på vår....
.

Fruktblomstring

.


Plommetrærne har allerede ristet av seg de hvite kronbladene sine, det så ut som om en slags magisk snø la seg på bakken under dem, eller, om man ikke var i så godt humør den dagen at det så litt magisk ut: som litt mislykka fake-snø fra en dårlig julefilm.

Jeg gikk nedover veien, og alt jeg kunne se var iberiasnegler - alle så ut som om de målbevisst sklidde på slimet sitt mot akkurat min hage. Jeg kikka ned mens jeg gikk, og tenkte at jeg kunne prøve å telle dem. Som om det går - å telle den uendelige hæren av slimet kryp klar til invasjon. Og som om det er noen vits i det - å telle dem gjør garantert dagen verre.

Så kikket jeg opp, og dagen ble bedre. Der stod det, inntil fjellet, epletreet med de fine blomstene. Ikke en eneste snegle å se, bare en rosa sky av epleblomster, og dagen ble med ett så veldig mye bedre.
.

Det går over...

.


Det går alltid over. Det kalde, glatte og våte går over, det blir vår, om ikke så lenge blir det vår, med løvsprett og blomster. OK - så kommer ugrasset og sneglene, men det blir vår, snøen forsvinner, og det er andre ting å være redd for enn å dette på isen og brekke lårhalser og andre ting.

Det går over - katten blir gladere, og jeg blir gladere, verken katten eller jeg liker å fryse på beina. Vi liker ikke at det er glatt heller, voksne damer og voksne katter vet at ting kan brekke. Vi liker å se på fuglene som flytter inn i fuglekassene og følge med på ungene som klekkes, og vi liker å kunne sitte i skogkanten og følge med på dyrene som tusler forbi, hvis det ikke er hunder, vi liker ikke hunder, verken jeg eller katten.

Vi venter, og det går over. Den går alltid over, vinteren. Og i mellomtiden, mens vi venter, kikker vi ut vinduet. Katt ligger i vinduskarmen, det gjør ikke jeg, jeg står ved siden av og kikker ut, på snøen som henger fra taket og istappene som skal henge der en stund til. Før de går over.
.

Om bilder av våpen og det å lukte elgku

.


Jeg syntes han kikka litt ekstra lenge på meg, mannen i Narvesenkiosken, da jeg brukte lang tid på å spørre ham om de ulike våpenbladene de forhandlet, blant annet om hvilke som hadde de saftigste bildene. Han guidet meg til manneavdelingen, og viste meg utvalget. Jeg tror nok ikke han var en kjenner på feltet, det hørtes ikke sånn ut, men han tok oppgaven som kundeveileder på alvor, og bladde i de forskjellige bladene sammen med meg.

"Nei, der er bildene for store", sa jeg, om det første magasinet han kom med. Helt uten å spørre hvorfor jeg trengte mindre bilder, hjalp han meg til å finne det rette bladet. Og som sagt, han fulgte med på alt jeg gjorde til jeg gikk ut av kiosken, som om det var viktig for ham å memorere meg. Kanksje han tenkte at han vil få bruk for det en dag, at han en dag skal si at "Det var her i kiosken min våpeninteressen hennes begynte, jeg solgte henne det første bladet. Jeg kunne jo ikke vite at det skulle gå så fryktelig galt".

I alle fall, i kveld har jeg sittet og bladd i våpenbladet mitt. Og jeg har funnet mange pene bilder, bilder som jeg gleder meg til å klippe ut og legge ut over bordet og kikke ekstra godt på. Før jeg velger de aller fineste. Eller kanskje jeg velger en stor serie, jeg vet ikke enda.

Våpen får meg til å bli litt kvalm og til å grøsse, men det var jammen ikke bare det som fikk meg til å grøsse i det bladet. Tanken på at noen smører seg inn med syntetisk elglukt i geléform og så går ut i skogen, får meg i alle fall til å grøsse. Og ikke ante jeg at jegere juksa og smørte seg inn med elgkulukt for å narre oksene. Og jeg lurer litt på den bukkelukta de har i flaske, den som lukter dominerende bukk og får revirbukken til å bli vill og gal, hvordan lukter den egentlig? Jeg tipper bukk... Dette var i alle fall litt i ekleste laget for meg.

Det er mulig noen lurer på hva jeg skal med alle disse våpenbildene. Saken er selvfølgelig at jeg skal bruke våpenbildene inn i dametegningene mine, en eller annen gang. Foreløpig skal de ligge på vent, sammen med bildene av klokker og kniver. Og jeg må nok se litt mer i våpenbladet mitt før jeg ødelegger det.

Jeg tror forresten ikke at det blir en vane, det å kjøpe våpenblader. Og av en eller annen grunn var det litt flaut å spørre etter det. Like flaut som den gangen jeg var på jakt etter sykepleierporno. I alle fall nesten like flaut.
.

Nok nå...

.

Nok ribbe og kalkun. Nok av papir som er så glanset at det ikke kan resirkuleres, men står og tar opp plass vi strengt tatt kan bruke til noe annet. Nok av nisser og engler med skumle ansikter. Nok av småkaker som ingen spiser, julegodter vi glemte vi hadde, gløggen vi ikke drakk i år heller. Nok av kjølseskap fylt med ting vi synes må være der fordi det er jul, og en fryseboks med rester, man trenger faktisk ikke å kjøpe den største kalkunen man finner, selv om det er lurt med tanke på svinn - det kjennes ikke særlig lurt ut når man står der etterpå og plukker skroget og tenker at egentlig har man ikke lyst på restene, men man må, man må, for man er et fornuftig menneske som tenker at man både sparer tid og penger på å ha rester klare i fryseboksen.

Nok av Olsen-banden på TV, og programmer om Henki Kolstad, jeg orker ikke et eneste program til om Henki Kolstad, og ja, jeg vet at jeg kan slå av, og jeg gjør det, men bare det å vite at det finnes gjør meg irritert - det er nok nå. Nok av engelske kostymedramaer med handling fra 1800-tallet, med strenge damer og fnisete unge jenter, kan vi ikke få britisk krim i stedet, selv om det er jul, men ikke Poirot, vær så snill, det er nok nå. Vi tar heller en reprise på Morse, for eksempel, eller Frost.

Det er nok nå, nok av at noen tenker at de kan bombe andre bare fordi resten av verden er i julemodus og reagerer saktere og mildere enn ellers i året, det er nok nå, vi kan ikke late som om det er jevnbyrdige parter som slåss når den ene er mange, mange, mange ganger større enn den andre. Det er noens unger som blør og dør - helt virkelige unger som pleide å være levende og varme. Verden er ikke på liksom, og det er nok.

Nok. Nok papir. Nok søppel. Nok krig. Nok prat.

.

Et snev av vinter

.
I går så jeg en hvitveis i grøftekanten. I dag er den samme grøftekanten hvit. Det er vel ikke akkurat vinteren som har kommet, bare en centimeter av den, den aller første snøen er her, og det får meg til å tenke på at vinteren kommer - helt sikkert.

Jeg liker ikke vinter. Jeg synes at vinteren er kald og ekkel, det kommer snø inn på steder det ikke skal være snø, det er glatt og skummelt å gå, og jeg tenker med gru på hvor skummelt det kommer til å bli når jeg blir en gammel dame, og ikke bare en middelaldrende som nå.

Katt liker heller ikke vinter. I dag, da hun egentlig var på vei ut, snudde hun i lufta da hun oppdaget snøen. Da hun likevel måtte ut litt senere, løftet hun potene høyt, høyt, i et forsøk på å unngå det kalde og våte.

Hun var ikke lenge ute i dag, Katt, og kjenner jeg henne rett, kommer hun til å tilbringe mye tid inne de neste månedene, og bare gå ut når hun absolutt må. Hun kommer til å sitte i vinduskarmen og kikke ut, og bli litt mer pjuskete i pelsen enn hun pleier, og hun kommer til se ut som en litt trist katt. Hun kommer til å trøstespise og bli stor og tung å bære, og hun kommer til å sove, sove og sove, mens hun venter på at det skal gå over. Eller, det er vel kanskje jeg som venter på at det skal gå over...

Jeg tror jeg skal henge opp meiseboller og fuglefrø i et av trærne ute, et vi kan se fra vinduet, både Katt og jeg. På den måten blir vi kanskje litt gladere, både Katt, jeg og småfuglene...
.

Fruktfluer

.


Du skjønner at det er på tide med skolestart når ungene dine helt av seg selv setter i gang med naturfageksperimenter og klekker ut fruktfluer på et høyt nivå på rommene sine....
.

Om store lastebiler, kø, og å måtte tisse....

.


Når vi er på ferie i Europa og kjører gjennom Tyskland, varierer alltid humøret mitt veldig. Det er ikke sånn at det skifter fra kjempeglad til trist på et blunk, nei, det varierer mellom litt sur, veldig sur, aggressiv og av og til redd.

Det er alltid kø ved Hamburg, og trafikken står stille når man må tisse, store deler av veien er sperret av på grunn av veiarbeid (men hvor er veiarbeiderne?), det går sakte, sakte.

Av og til er det de som kjører i de kjempestore lastebilene og trailerne sin skyld at det går sakte. Günter, for eksempel, tror nemlig at han kan kjøre mye fortere enn han egentlig kan, og at det er Hans i lastebilen foran som er sinka, og om han bare kommer forbi den, da vil det gå fort. Det er bare det at Günter ikke kommer forbi - han kan ikke kjøre så fort som han tror. I tillegg er Hans ganske sur fordi Günter prøver å kjøre forbi, og ikke faen om han slipper konkurrenten inn foran seg. Og bak disse to lastebilene som fyller veien, kjører vi, og mange andre. Sure, fordi vi må tisse, eller fordi vi er sultne. Sure, fordi Günter og Hans oppfører seg som to små gutter som konkurrerer i å tisse lengst. Som om det å tisse langt betyr noe - det som betyr noe er å treffe skåla, og å ikke blokkere døra til do....

De tyske motorveiene er fulle av Hans og Günter - og det hjelper ikke på mitt humør at arbeidsforholda sikkert er tøffe, og at de må rekke ei ferje et sted. Det hjelper ikke i det hele tatt, når de blokkerer veien fordi de skal kjøre forbi noen, og skremmer oss som er små når de plutselig legger seg ut. Ikke i det hele tatt hjelper det.

Det hjelper litt å strikke, faktisk. Man kan strikke sånn at man glemmer at man egentlig skal tisse, og man kan se på stikketøyet for å slippe å se på de store bilene som kjører alt for fort, men ikke fort nok. Riktignok forutsetter det at man strikker i bil at man er passasjer - det er en viktig forutsetning, hvis man ikke vil være mer skummel enn Günter på de tyske motorveiene.

Så jeg strikket en Günter. Han er litt i slekt med Snoppe - i alle fall har han ingen bukser på. Det er fordi han har veldig dårlig tid når han skal tisse - han hopper bare ut av bilen på en rasteplass, og stiller seg ved siden av en annen lastebilsjafør, og så ser de hvem som kan tisse lengst. Han har korte armer - det er for at han ikke skal bli frista til å holde hendene på noe annet enn rattet når han kjører - da kan det nemlig bli enda farligere. Og så har han hvite sokker på.

Og etterhvert som jeg strikket, og ble litt mer kjent med Günter, begynner jeg å håpe at han skal rekke hjem til familien før minsteungen skal sove, sånn at han kan gi henne en nattaklem, særlig siden han bare skal være hjemme en natt før han skal ut på enda en tur. Og jeg tenker at for henne er han en hyggelig pappa med litt skjegg som stikker henne på kinnet når han klemmer henne om kvelden, og hun vet ikke at jeg synes han er skummel og dum som kjører alt for farlig på motorveien.

Og mens man sitter og lager historier om trailersjafører og familiene deres, og strikketøyet vokser, løser køen seg litt, for en liten stund. Og man kommer til en bensinstasjon der de både har do og kaffe, og humøret svinger fra veldig sur til litt blid ...

.

Flått!

Flått er en skapning som får en høy plassering på lista over levende ting jeg ikke liker. Den slår liljebilla klart, og konkurrerer med iberiasneglen om plasseringen høyest på pallen. Jeg bor i skogkanten, jeg har katt, rådyrene rusler forbi hver dag - altså; her lever det flått.

Jeg dråpevaksinerer katten min mot flått - gjør jeg ikke det må jeg plukke sju - åtte av de ekle kreka fra pelsen hennes hver dag - når jeg vaksinerer er det kanskje en og to i uka.

I dag vandra det en stor flått på gulvet mitt. Det vil si, ikke akkurat vandra. Den var så full av blod at den rulla og landa på sida og lå der og sprella med de små, små beina sine. Å måtte plukke opp et sånt dyr er ekkelt, ekkelt.

Når jeg skal plukke flått fra katten, bruker jeg en liten grønn krok jeg har kjøpt på apoteket, fester den under flåtten og vrir rundt. En flåttekspert uttalte en gang på tv at det var helt unødvendig å vri for å løsne en flått, siden den faktisk ikke har gjenger. Til ham vil jeg si at små unger som holder seg fast i noe og nekter å slippe ikke har gjenger de heller, men det hjelper å vri litt for å løsne dem - akkurat som med flått - det vet i alle fall alle mammaer.

OK - hva skal jeg fram til, bortsett fra å opplyse om at jeg ikke liker flått? Ingenting, egentlig. Akkurat som det flåtten er til - ingenting. Ikke som jeg vet i alle fall. Andre skumle og farlige insekter er nyttige fordi de sprer pollen og lager honning, for eksempel. Flåtten sprer sykdom og suger blod.

Noe må den være til, tenkte jeg, en eller annen nisje må jo den også fylle, en eller annen formildende omstendighet må det være, men nei, jeg finner ingen grunn til å ikke fortsette å hate flåtten, eller i alle fall mislike den sterkt.

Flåtten kan bli gammel, gammel. Seks år er mye for et insekt, synes jeg, og den kan sitte lenge i krattet uten mat, og bare vente på at for eksempel katten min skal komme forbi. Og så møter den kanskje meg, blir vridd løs, kastet i do og spylt ned. Og ute på det store, store havet driver det kanskje mange flåter rundt, med sultne flåtter som er triste og gråter. V

Vanligvis synes jeg synd på sånne som er sultne og gråter, men ikke i dette tilfellet, kanskje jeg skal vurdere det på nytt hvis de begynner å lage noe de også, som biene, eller i alle fall begynner å bruke en eller annen form for beskyttelse når de først skal suge blodet ut av oss, sånn at vi ikke får farlige sykdommer.

Fram til det skal jeg gjøre mitt for å gjøre verden flåttfri, og spyle hver eneste flått jeg møter ned i do.

.

Om kåte liljebiller og morderiske damer

I gamledager, før Iberiasneglen gjorde sitt inntog, var det ekleste jeg visste om, kanskje bortsett fra fersk hundebæsj på plenen, liljebiller. Til biller å være er de kan hende pene å se på, knall røde som de er, men glinsende røde, eller ikke: de er ekle, ekle.

I dag ble jeg minnet på det, da jeg så de klatret rundt på liljene mine. Eller, klatret og klatret - de hadde seg på liljene mine. Og det er nettopp det liljebillene gjør - de har seg på plantene, legger egg, og ut av eggene kommer de frykteligste vesener - sultne larver som spiser og spiser, og legger igjen mengder av klebrig og ekkel larvedritt.

Og jeg, som er mer morderisk enn jeg liker å vedkjenne meg når det kommer til ting jeg ikke liker i hagen min, gikk til angrep. Jeg plukket og knuste. Og siden liljebillene, i alle fall de som bor hos meg, har seg absolutt hele tida, plukket jeg dem stort sett to og to.

Det er alltid litt ekkelt å drepe de første. I små øyeblikk tenker jeg at det burde være plass til alle, og at noen liljer fra eller til ikke spiller noen rolle. Men jeg deler altså ikke blomster med liljebiller. At rådyra forsyner seg av hagen er så sin sak, liljebillene vil ikke jeg mate på. Nå vil nok onde tunger hevde at om jeg hadde kunnet knuse rådyr mellom tommelen og pekefingeren, ville pipa fått en annen lyd, men det er ikke sant - jeg liker Bambi, jeg kan dele med Bambi. Og dessuten; Bambi går sin vei når jeg ber ham om å til helvete komme seg bort - det gjør ikke billene.

Derfor har jeg tilbrakt store deler av dagen som liljebillemorder. Jeg har knust dem mellom tommel og pekefinger, og jeg har hørt det knase. Jeg brukte hansker, det er det mordere gjør, jeg ville ikke ha blod på hendene, heller. Men jeg plukket dem i par, og jeg drepte dem i par. Så kan det jo tenkes at de i alle fall var lykkelige sin siste stund på jorden....

Ting jeg misliker i mai: pollen

Hvert år kommer den, mai, den skjønne og milde. Skogen blir atter grønn, og ved bekk og kilde blomstrer fiolen skjønn, akkurat som i sangen. Det sangen ikke sier noe om, er bjørkepollenet som også kommer i mai. Joda, jeg forstår absolutt at trærne også har rett til å formere seg, men at det må være så voldsomt, det har vi ingen forståelse for. Litt går det jo an å begrense seg.

Jeg nyser og nyser, og tenker at det snart er over, det verste. Da kan jeg også være med å synge siste linja i den sangen: "Akk - kjære mai hvor gje-erne gadd jeg i marken gå".