Flått!

Flått er en skapning som får en høy plassering på lista over levende ting jeg ikke liker. Den slår liljebilla klart, og konkurrerer med iberiasneglen om plasseringen høyest på pallen. Jeg bor i skogkanten, jeg har katt, rådyrene rusler forbi hver dag - altså; her lever det flått.

Jeg dråpevaksinerer katten min mot flått - gjør jeg ikke det må jeg plukke sju - åtte av de ekle kreka fra pelsen hennes hver dag - når jeg vaksinerer er det kanskje en og to i uka.

I dag vandra det en stor flått på gulvet mitt. Det vil si, ikke akkurat vandra. Den var så full av blod at den rulla og landa på sida og lå der og sprella med de små, små beina sine. Å måtte plukke opp et sånt dyr er ekkelt, ekkelt.

Når jeg skal plukke flått fra katten, bruker jeg en liten grønn krok jeg har kjøpt på apoteket, fester den under flåtten og vrir rundt. En flåttekspert uttalte en gang på tv at det var helt unødvendig å vri for å løsne en flått, siden den faktisk ikke har gjenger. Til ham vil jeg si at små unger som holder seg fast i noe og nekter å slippe ikke har gjenger de heller, men det hjelper å vri litt for å løsne dem - akkurat som med flått - det vet i alle fall alle mammaer.

OK - hva skal jeg fram til, bortsett fra å opplyse om at jeg ikke liker flått? Ingenting, egentlig. Akkurat som det flåtten er til - ingenting. Ikke som jeg vet i alle fall. Andre skumle og farlige insekter er nyttige fordi de sprer pollen og lager honning, for eksempel. Flåtten sprer sykdom og suger blod.

Noe må den være til, tenkte jeg, en eller annen nisje må jo den også fylle, en eller annen formildende omstendighet må det være, men nei, jeg finner ingen grunn til å ikke fortsette å hate flåtten, eller i alle fall mislike den sterkt.

Flåtten kan bli gammel, gammel. Seks år er mye for et insekt, synes jeg, og den kan sitte lenge i krattet uten mat, og bare vente på at for eksempel katten min skal komme forbi. Og så møter den kanskje meg, blir vridd løs, kastet i do og spylt ned. Og ute på det store, store havet driver det kanskje mange flåter rundt, med sultne flåtter som er triste og gråter. V

Vanligvis synes jeg synd på sånne som er sultne og gråter, men ikke i dette tilfellet, kanskje jeg skal vurdere det på nytt hvis de begynner å lage noe de også, som biene, eller i alle fall begynner å bruke en eller annen form for beskyttelse når de først skal suge blodet ut av oss, sånn at vi ikke får farlige sykdommer.

Fram til det skal jeg gjøre mitt for å gjøre verden flåttfri, og spyle hver eneste flått jeg møter ned i do.

.