En gang bodde det en hund her....

 .

... eller kanskje det har bodd flere hunder her. Kanskje de som bodde her var riktige hundemennesker, og alltid hadde hund, en hund som tusla rundt i den store hagen, snuste på ting og passa på huset.

Kanskje det var en hund som ble brukt til andre ting, kanskje en jakthund, en harehund, kanskje. Kanskje det var en snill hund, en som likte at de som gikk forbi stoppet opp og tok en prat, mens den sto der og nikka og logra med halen sin. Men ikke hvis en hare kom forbi, da var den ikke snill.

Det er lenge siden noen bodde her, både hunder og mennesker. Det finnes fortsatt kanskje noen som husker hunden og menneskene. Eller kanskje ikke. Kanskje de er glemt av alle. Det gjør ingenting. De vet ikke det. Og sporene er her, som viser at de var her en gang. Hundehuset er her, og minner om at det var en hund her en gang. Og til og med når det forsvinner, har det vært en hund her, og mennesker. Selv om alle i hele verden glemmer dem, har de vært her. I virkeligheten. I en annen tid.
.

Hvitt

 .

Det er faktisk ikke lenge siden det hvite som falt ned på bakken var snø. Det er ikke mange ukene siden det falt snø i mai, og det kjentes ut som om våren aldri skulle komme. Nå kjennes det ut som om vinteren var i et annet liv, og at det har vært vår bestandig.
.

Fruktblomstring

.


Plommetrærne har allerede ristet av seg de hvite kronbladene sine, det så ut som om en slags magisk snø la seg på bakken under dem, eller, om man ikke var i så godt humør den dagen at det så litt magisk ut: som litt mislykka fake-snø fra en dårlig julefilm.

Jeg gikk nedover veien, og alt jeg kunne se var iberiasnegler - alle så ut som om de målbevisst sklidde på slimet sitt mot akkurat min hage. Jeg kikka ned mens jeg gikk, og tenkte at jeg kunne prøve å telle dem. Som om det går - å telle den uendelige hæren av slimet kryp klar til invasjon. Og som om det er noen vits i det - å telle dem gjør garantert dagen verre.

Så kikket jeg opp, og dagen ble bedre. Der stod det, inntil fjellet, epletreet med de fine blomstene. Ikke en eneste snegle å se, bare en rosa sky av epleblomster, og dagen ble med ett så veldig mye bedre.
.

Ordnung muss sein

Nå har jeg også grønnsakshage. Seks pallekarmer stor, og det er jo ikke så mye, men likevel, det er en grønnsakshage. Eller skal bli, for det er ikke så mange grønnsaker der enda. Foreløpig minner det kanskje mest om en nyanlagt kirkegård, før man har rukket å få opp stein og planter, men det er altså min kommende grønnsakshage.

I den første har jeg planta jordbærplanter. Katten har foreløpig spist en av de, men det så ikke ut til å være det beste den hadde smakt, så det er nok ikke den som utgjør den største trusselen.

I de to neste kassene har jeg sådd. Jeg har sådd reddiker, tre slag rakk jeg å så litt av, før jeg husket på at jeg ikke liker reddiker. Da sådde jeg mainepe og mangold i stedet. Jeg vet ikke om jeg liker mangold, heller, men det var et fint bilde på frøposen. Så hadde jeg noen eldgamle kålrotfrø, og putta de i jorda også. Duken oppå er for at ikke kålflua skal finne ut at jeg har sådd noe den liker.

De siste kassene har bare jord. Jeg har sådd bønner inne, og squash, eller kanskje jeg glemte å så squash og sådde noe annet i stedet, jeg husker ikke helt, men det får jeg vel kanskje vite etterhvert. Eller kanskje ikke - jeg glemt å vanne bebiplanter før...  I så fall får jeg finne på noe annet. Og uansett: jeg har grønnsakshage. Og der hersker orden. (Og en dronningkatt som ruller seg i den svarte jorda).
.

Kampen mot naturen

.


Å ha hage er en evig kamp mot naturen. Skogen ligger der og vil kommer og overta det den en gang eide, sneglene venter på at jeg skal snu ryggen til, sånn at de kan skli superfort på slimet sitt og spise plantene mine, de ville plantene vokser fortere enn de tamme, og skvallerkålen er konge i bedet.




Det er da jeg tenker at jeg vil ha asfalt. Svart og skinnende, med krittstreker der jeg har tegnet et paradis. Asfalt som man ikke trenger å luke, bare koste. Siden jeg har et godt utvalg av maling og pensler, tenker jeg at jeg godt kan male en blomst eller to, eller så mange jeg vil, ingen snegler spiser asfaltblomster.....




De varer aldri lenge, asfaltfantasiene mine. Jeg har ett bed som til enhver tid er ryddig, og kan heldigvis snu ryggen til resten. Og så er jeg akkurat passe nærsynt, sånn at når jeg tar av meg brillene, ser jeg blomster og andre uspesifiserte grønne ting, og sneglene skimter jeg bare i det fjerne. Og jeg tenker at jeg vil være nær hagen min, for bare jeg er nær nok, forsvinner rotet.
.