Om bilder av våpen og det å lukte elgku

.


Jeg syntes han kikka litt ekstra lenge på meg, mannen i Narvesenkiosken, da jeg brukte lang tid på å spørre ham om de ulike våpenbladene de forhandlet, blant annet om hvilke som hadde de saftigste bildene. Han guidet meg til manneavdelingen, og viste meg utvalget. Jeg tror nok ikke han var en kjenner på feltet, det hørtes ikke sånn ut, men han tok oppgaven som kundeveileder på alvor, og bladde i de forskjellige bladene sammen med meg.

"Nei, der er bildene for store", sa jeg, om det første magasinet han kom med. Helt uten å spørre hvorfor jeg trengte mindre bilder, hjalp han meg til å finne det rette bladet. Og som sagt, han fulgte med på alt jeg gjorde til jeg gikk ut av kiosken, som om det var viktig for ham å memorere meg. Kanksje han tenkte at han vil få bruk for det en dag, at han en dag skal si at "Det var her i kiosken min våpeninteressen hennes begynte, jeg solgte henne det første bladet. Jeg kunne jo ikke vite at det skulle gå så fryktelig galt".

I alle fall, i kveld har jeg sittet og bladd i våpenbladet mitt. Og jeg har funnet mange pene bilder, bilder som jeg gleder meg til å klippe ut og legge ut over bordet og kikke ekstra godt på. Før jeg velger de aller fineste. Eller kanskje jeg velger en stor serie, jeg vet ikke enda.

Våpen får meg til å bli litt kvalm og til å grøsse, men det var jammen ikke bare det som fikk meg til å grøsse i det bladet. Tanken på at noen smører seg inn med syntetisk elglukt i geléform og så går ut i skogen, får meg i alle fall til å grøsse. Og ikke ante jeg at jegere juksa og smørte seg inn med elgkulukt for å narre oksene. Og jeg lurer litt på den bukkelukta de har i flaske, den som lukter dominerende bukk og får revirbukken til å bli vill og gal, hvordan lukter den egentlig? Jeg tipper bukk... Dette var i alle fall litt i ekleste laget for meg.

Det er mulig noen lurer på hva jeg skal med alle disse våpenbildene. Saken er selvfølgelig at jeg skal bruke våpenbildene inn i dametegningene mine, en eller annen gang. Foreløpig skal de ligge på vent, sammen med bildene av klokker og kniver. Og jeg må nok se litt mer i våpenbladet mitt før jeg ødelegger det.

Jeg tror forresten ikke at det blir en vane, det å kjøpe våpenblader. Og av en eller annen grunn var det litt flaut å spørre etter det. Like flaut som den gangen jeg var på jakt etter sykepleierporno. I alle fall nesten like flaut.
.

Jeg har fått en award...

.


Jeg har fått en award. Enda så lite kreativ jeg har vært her den siste tida, har jeg fått en kreativ-award. Jeg fikk den fra Strikketrollet, og takker så mye for det. Jeg må innrømme at både kreativiteten og det å lese andres kreative blogger har vært inne i en litt dårlig fase, men nå skal jeg i alle fall skjerpe meg og laste opp bilder av noen av tingene jeg lager. Kanskje det kan hjelpe meg til å fullføre noen ufo'er også.

Å sende en award videre er ikke alltid noen lett sak - det er så innmari mange flinke mennesker der ute i verden, og som sagt, jeg er en sløv bloggleser for tiden. Men i alle fall - jeg sender award til disse:

Annelene, som heller ikke er så flink til å poste ofte, men det som kommer i "Tråder og bøker" er veldig bra - hun er en veldig dyktig strikkerske.

Tone, med bloggen "Min verden". Jeg skulle ønske hun hadde etiketter på innleggene sine, sånn at det var lettere for meg å finne fram, men det er hennes blogg, og det er hyggelig å kikke innom der, og hun har laget en nydelig elefant, og jeg er svak for elefanter....

Den danske bloggen "Om lidt av det hele" liker jeg å kikke innom, forfatteren Anne kaller seg selv hækle- og strikkenørd, og sånne liker jeg godt.

En annen dansk blogg jeg leser ofte, er "Slagt en hellig ko". Lisetotte er tegnspråkstolk og illustratør, og har en vakker blogg.

NinnePinne har en blogg som er skrevet både på fransk og norsk. Hun strikker nydelige ting.

OK - jeg kan ikke sånne award-greier så veldig godt, men på en blogg jeg pleier å lese, Chocolatehead, som allerede hadde fått awarden, fant jeg følgende instruksjoner:

Regler for denne awarden er:

1. Vinneren kan kopiere denne logoen til hans/hennes side.

2. Lag en link til han/henne du fikk awarden fra.

3. Nominer minst 7 andre blogger.

4. Lag linker til disse bloggene på bloggen din.

5. Legg igjen beskjed på bloggene til de nominerte.

Det betyr at jeg egentlig skal nominere to blogger til, og med min lite kreative periode nominerer jeg meg selv og min tegnelogg "Vigdis' tegnelogg 2009", der jeg legger ut en tegning hver dag, noe jeg har planer om å gjøre hver dag i hele år. Jeg bryter sikkert en viktig bloggeregel ved å nominere meg selv, men jeg skal vel tåle konsekvensene.... Og forøvrig skaper jeg heller problemer for meg selv, i og med at jeg må nominere enda flere. Så til de som synes jeg fortjener en streng straff for sjølopptatthet: jeg har allerede besørget det.

Og derfor, siden jeg ikke vil lide alene, nominerer jeg Annelene en gang til, med tegnebloggen "alene i verden" - jeg elsker tegningene hennes, og synes alle andre bør gjøre det samme.
.

I dag begravde vi morfar

.

I dag begravde vi morfar. Lørdag 10.01 døde min morfar nesten 98 år gammel. Det er ikke uventet at noen dør i den alderen, men det er likevel så usigelig trist. "Han har alltid vært her! Og nå er han ikke her lenger," ropes det i Astrid Lindgrens bok om Ronja Røverdatter når Skalle-Per dør.

Og akkurat sånn kjennes det ut: han har alltid vært her, og nå er han ikke her lenger. Og morfar har vært her for så mange, med 6 barn, 20 barnebarn, 37 oldebarn og 7 tippoldebarn er det mange etterkommere.

Min morfar var en arbeidshest hele livet, han var latesbilsjåfør av yrke, og inntil beina svikta for få år siden, måket han snø og hogde ved, og han gikk mange og lange turer. Han likte aldri å sitte stille, morfar, og han likte seg best når han kunne slå av en prat med både store og små. Han likte særlig godt å snakke med unger, og han fortalte mange historier, sanne historier fra virkeligheten, og ljugerhistorier han hentet fra fantasien, som for eksempel at det kom små mus ut fra veggen og spiste opp håret på hodet hans når han sov. Eller, som for bare et par uker siden, da han fortalte at det var bruna kattunger til middag. Mange små har blitt frydefullt skremt av historiene hans opp gjennom årene.

Det var morfar som lærte meg å sykle, uten at han selv noengang hadde eiet en sykkel. Han som aldri hadde hatt på seg et par skøyter, tok meg med på isen, og løftet meg opp igjen og igjen hver gang jeg ramla. Og det var akkurat sånn han var hele livet - hvis han kunne gjøre noe for andre, gjorde han det, uten at han ventet å få noe igjen.

Morfar var ikke en som klaget, han var ikke en som sa at alt var bedre før. "Nå har vi det godt", pleide han å si, "vi har alt vi trenger". Han var tydelig på at det livet man levde før i tiden var fyllt med strev og slit, og at fortiden ikke var noe man skulle romantisere.

I 20 år har han bodd på Bugården Eldresenter sammen med mormor. Nå er han ikke her lenger, og tankene går til mormor som er alene igjen etter over 75 års samliv. Heldigvis har hun både mange mennesker og mange minner.

Morfar levde et langt og godt liv, med mange han brydde seg om, og mange som brydde seg om ham. Og selv om døden er en del av livet, vil jeg si som Mattis i Ronja Røverdatter: "Men jeg savner ham. Jeg savner ham så det stikker i brystet".

(bildet over malte jeg som en portrettøvelse da morfar var 96 år)
.

Tørka oksepenis

.
Det var med litt forundring jeg leste om Baltasar som fikk tørket penis i julegave, oksepenis, selv om jeg selvfølgelig synes det er fint å utnytte alle ressurser på dyret. Fascinerende er det også at man kaller det tørka muskel i dyrebutikken, det lurer jeg også litt på, er det sånn at det er litt flaut å si penis, eller er det sånn at man tenker at det er best at hunden ikke vet hva den spiser?

Jeg hadde i alle fall ikke tenkt det før, at man kunne gå i butikken å be om oksepenis, og jeg lurte litt på hvordan en oksepenis egentlig så ut. Det kunne hun Baltasar eier ikke fortelle meg, hun erklærte at hun ikke var penisekspert, og syntes det var vanskelig å vite hva som var strupe og hva som var penis.

Søsteren hennes, derimot, kan skille penis fra strupe, og har lagt ut bilde. Og jeg er takknemmelig og beæret over at bloggposten heter Til Vigdis. Takk, Helle, dette var oppklarende. Og jeg regner med at dette bare var starten på serien "tørkete kroppsdeler hunden min spiser", eventuelt "ting du ikke visste det gikk an å kjøpe i løsvekt".
.

Sorg

.
Det kom ikke som noe sjokk da min morfar døde lørdag kveld. Han var født i 1911, så han var gammel. Og han var sliten, han hadde virkelig gjort jobben sin, akkurat som en gammel lastebil. Jeg besøkte morfar fredag, han var mer sliten og enda mindre enn han var i jula, og jeg tenkte at han var i ferd med å forsvinne, bestefaren min. Men selv om jeg tenkte at det kanskje var siste gangen jeg så ham, trodde jeg det vel egentlig ikke, egentlig, innerst inne, har jeg vel tenkt at han skulle være her bestandig, for det har han jo alltid vært.

Astrid Lindgren beskriver det sånn, når Skalle-Per dør i boka om Ronja Røverdatter.

Det gikk en tid, og Skalle-Per ble stadig svakere. Til slutt kom det en natt da alle våket hos ham. Mattis og Lovis og Ronja og Røverne. Skalle-Per lå med lukkede øyne uten å røre seg. Mattis lette engstelig etter tegn til liv. Men det var halvmørkt rundt senga trass i ildsskjæret og talglyset som Lovis hadde tent, nei, han kunne ikke se noe livstegn, og med ett ropte Mattis:
"Han er død!"

Da åpnet Skalle-Per det ene øyet og så bebreidende på ham: "Det er jeg slett ikke! Tror du ikke jeg har så mye folkeskikk at jeg tar farvel før jeg drar av gårde?"
Så halvsov han igjen en lang stund, og de stod der uten å si noe og hørte bare noen små pipende åndedrag.
"Men nå," sa Skalle-Per og slo øynene opp, "nå, gode venner, tar jeg farvel med dere alle! For nå dør jeg."
Og så døde han.

Ronja hadde aldri sett noen dø, og hun gråt en stund. Men han var så trett den siste tiden, tenkte hun, nå får han kanskje hvile seg et sted som jeg ikke vet om.

Mattis storgråt, han gikk fram og tilbake i steinsalen og ropte:
"Han har alltid vært her! Og nå er han her ikke lenger!"
Da sa Lovis:
"Mattis, du vet at ingen kan være her alltid. Vi blir født, og vi dør, slik er det, hva er det du klager for?"
"Men jeg savner ham," ropte Mattis. "Jeg savner ham, så det stikker i brystet."
"Vil du at jeg skal holde rundt deg en stund," spurte Lovis.
"Ja, gjør endelig det," ropte Mattis. "Og du Ronja også!"

Så satt han en stund og lente seg litt mot Lovis og litt mot Ronja og gråt ut sorgen over Skalle-Per som alltid hadde vært med i livet hans, men som ikke var der lenger.

.

Om mormorer og rotter

.


"Si meg en ting", sa mormor, jeg var på besøk hos henne og satt og drakk kaffe. "Si meg en ting, da jeg snakket med deg i telefonen i stad, sa du at dere har rotter? Som dere har tatt inn i huset? Som kjæledyr?"

Joda, jeg måtte jo innrømme at vi har rotter, to stykker, Raymond og Ronny, og at de er veldig hyggelige dyr å ha i huset, selv om de ikke akkurat går løse mesteparten av tida, men bor i bur. Mormor, som er nesten 100 år, rista på huet, og sa: "Dere finner på mye rart".

Og jeg skjønner at det er rart for en som er født i 1911 og oppvokst på bondegård der alle, både folk og dyr, skylle være til nytte, og der rotter var skadedyr som spredte smitte og spiste av de lagrete matvarene. Jeg skjønner at det er rart at vi har rotter i bur, og at folk har kaniner som bare er der for kosens skyld og som ikke skal bidra med kjøtt til familien.

Da det hadde gått enda litt tid og vi hadde snakka om både unger og situasjonen i verden, kom mormor tilbake til det med rottene våre. "Si meg en ting," sa hun, "sa du at de andre er hos dyrlegen med den ene rotta mens du er her?" Joda, hun hadde fått det med seg, men var ikke sikker på om hun hadde hørt rett - å gå til veterinær med en rotte hørtes for utrolig ut, og det kan jeg godt forstå, jeg syntes det var litt utrolig selv, å ringe til en veterinær å forsøke å forklare rottesymptomene over telefonen.

Akkurat da tror jeg mormor tenkte at jeg ikke var riktig vel bevart. Og jeg tenkte at jeg i alle fall ikke skulle si at det kosta 500 kroner å behandle den lille gnageren....
.

I dag katteblogger jeg

.



Akkurat nå vil jeg være en katteblogger. Jeg har lyst til å bekymre meg litt over Pjuske-Pus, hun som sitter i vinduskarmen med litt mer pjuskete pels enn vanlig, og er en trist katt som ikke orker å gå ut fordi det er vinter og hun blir kald på potene. I timesvis kan hun sitte der, uten å røre seg, bare ser. Ikke engang småfuglene der ute får henne til å røre seg, ikke naboens hund heller. Bare når naboen katt går forbi ser vi antydning til interesse, Pjuske-Pus er en dame som vet hvilket område som er hennes.




Eller kanskje jeg skal si noe om Psyko-Pus, hun som legger seg på rygg, kikker opp, og håper at noen skal ta på henne, sånn at hun virkelig kan vise dem hvem de har med å gjøre, og at ingen kan røre henne uten å måtte møte konsekvensene, som ofte er lange kloremerker på huden. Psyko-Pus, som tilsynelatende ligger der og ønsker å bli tatt på, og tro meg, hun ønsker det inderlig, hun ønsker kamp, hun ønsker å vinne.

Eller Panda-Pus, vakre, snille Panda-Pus, som liker å ligge i menneskesenger om natta, helst på noens føtter, sånn at det blir umulig å røre seg. Hun som legger seg oppå oss med kattefjeset nesten nær ansiktene våre, og maler og maler, helt til vi strekker ut en trøtt hånd og klør henne litt bak øret. I dag er hun mest Panda, pusen vår. Hun flytter seg rundt og ser ut til å kose seg uansett hvor hun er - hun strekker seg opp for å bli båret, og hun maler bare vi ser på henne.



Så i dag koser vi oss. Vi koser oss med Panda-Pus og katteblogging, vi vet det ikke kan vare, vi bor sammen med en lunefull kattedame, men vi holder fast ved det i dag. I dag katteblogger vi, og tenker at virkeligheten sikkert er der i morgen også....
.

Jeg melder meg inn i Palestinakomiteen

.


Det er lenge siden jeg har vært medlem i en organisasjon. I kveld meldte jeg meg inn i Palestinakomiteen. Det var på tide nå. Og kanskje det er på tide for flere enn meg selv.
.

Mitt nyttårsforsett heter Ellen

.
Jeg har lang trening i å bryte nyttårsforsetter, like lang trening som i å ha nyttårsforsetter. Derfor har jeg unngått det de siste åra. Erfaringa mi sier at det er lettere å slutte å røyke i februar enn ved nyttårstider, irriterende lett, faktisk, men det er en helt annen sak. Erfaringa mi sier også at det er lettere å slutte å røyke enn å slutte å kjøpe bøker, at man får veldig lyst til å kjøpe garn når man har bestemt seg for ikke å gjøre det, og at de lange turene man gikk i januar er bleke minner når mars kommer.

Likevel, på tross av alle de brutte forsettene, prøver jeg i år igjen. Og i år heter mitt nyttårsforsett Ellen. Ja, altså, nyttårsforsettet mitt heter ikke bare Ellen, det heter Ellen også. I tillegg heter det Tone, Turid, Trine og Gry. Det heter Elisabeth og Stine, Anne, Trude og Lene. Og Annelene.

Navnet spiller ikke så stor rolle her - det som spiller en rolle er at jeg har et nyttårsforsett, og det dreier seg om folk jeg bryr meg om. Det dreier seg om å ta en telefon. Eller dra på besøk. Eller gå på kafé, jeg liker å gå på kafé, på et eller annet tidspunkt sluttet jeg å gå på kafé, og det skal jeg begynne med igjen. Sammen med Laila. Og Hanne. For jeg vil vite hvordan de har det. Jeg vil høre hvilke bøker de leser, jeg vil krangle litt om politikk, jeg vil le av de morsomme tingene som skjer, og jeg om jeg kan gjøre noen triste ting litt lettere, vil jeg gjøre det også.

Jeg vil være litt mindre sosial amøbe, uten å overdrive, jeg liker å være sammen med meg selv. Men jeg trenger Ellen. Og jeg trenger Laila, Turid, Trine og Gry. Jeg trenger at noen forteller meg ting jeg ikke visste at jeg ville vite. Jeg trenger å le sammen med noen, og å være trist sammen med noen. Det gjør meg til et bedre menneske. Og når man har mennesker der ute som man bruker mye tid å tenke på, kan man omgjøre noe av tanketiden til gjøretid. Man kan sende en mail. Eller en SMS. Eller gå på kafé. Det skal jeg gjøre mer i 2009.

Og mitt nyttårsforsett heter Ellen.
.