Om mormorer og rotter

.


"Si meg en ting", sa mormor, jeg var på besøk hos henne og satt og drakk kaffe. "Si meg en ting, da jeg snakket med deg i telefonen i stad, sa du at dere har rotter? Som dere har tatt inn i huset? Som kjæledyr?"

Joda, jeg måtte jo innrømme at vi har rotter, to stykker, Raymond og Ronny, og at de er veldig hyggelige dyr å ha i huset, selv om de ikke akkurat går løse mesteparten av tida, men bor i bur. Mormor, som er nesten 100 år, rista på huet, og sa: "Dere finner på mye rart".

Og jeg skjønner at det er rart for en som er født i 1911 og oppvokst på bondegård der alle, både folk og dyr, skylle være til nytte, og der rotter var skadedyr som spredte smitte og spiste av de lagrete matvarene. Jeg skjønner at det er rart at vi har rotter i bur, og at folk har kaniner som bare er der for kosens skyld og som ikke skal bidra med kjøtt til familien.

Da det hadde gått enda litt tid og vi hadde snakka om både unger og situasjonen i verden, kom mormor tilbake til det med rottene våre. "Si meg en ting," sa hun, "sa du at de andre er hos dyrlegen med den ene rotta mens du er her?" Joda, hun hadde fått det med seg, men var ikke sikker på om hun hadde hørt rett - å gå til veterinær med en rotte hørtes for utrolig ut, og det kan jeg godt forstå, jeg syntes det var litt utrolig selv, å ringe til en veterinær å forsøke å forklare rottesymptomene over telefonen.

Akkurat da tror jeg mormor tenkte at jeg ikke var riktig vel bevart. Og jeg tenkte at jeg i alle fall ikke skulle si at det kosta 500 kroner å behandle den lille gnageren....
.