I dag begravde vi morfar

.

I dag begravde vi morfar. Lørdag 10.01 døde min morfar nesten 98 år gammel. Det er ikke uventet at noen dør i den alderen, men det er likevel så usigelig trist. "Han har alltid vært her! Og nå er han ikke her lenger," ropes det i Astrid Lindgrens bok om Ronja Røverdatter når Skalle-Per dør.

Og akkurat sånn kjennes det ut: han har alltid vært her, og nå er han ikke her lenger. Og morfar har vært her for så mange, med 6 barn, 20 barnebarn, 37 oldebarn og 7 tippoldebarn er det mange etterkommere.

Min morfar var en arbeidshest hele livet, han var latesbilsjåfør av yrke, og inntil beina svikta for få år siden, måket han snø og hogde ved, og han gikk mange og lange turer. Han likte aldri å sitte stille, morfar, og han likte seg best når han kunne slå av en prat med både store og små. Han likte særlig godt å snakke med unger, og han fortalte mange historier, sanne historier fra virkeligheten, og ljugerhistorier han hentet fra fantasien, som for eksempel at det kom små mus ut fra veggen og spiste opp håret på hodet hans når han sov. Eller, som for bare et par uker siden, da han fortalte at det var bruna kattunger til middag. Mange små har blitt frydefullt skremt av historiene hans opp gjennom årene.

Det var morfar som lærte meg å sykle, uten at han selv noengang hadde eiet en sykkel. Han som aldri hadde hatt på seg et par skøyter, tok meg med på isen, og løftet meg opp igjen og igjen hver gang jeg ramla. Og det var akkurat sånn han var hele livet - hvis han kunne gjøre noe for andre, gjorde han det, uten at han ventet å få noe igjen.

Morfar var ikke en som klaget, han var ikke en som sa at alt var bedre før. "Nå har vi det godt", pleide han å si, "vi har alt vi trenger". Han var tydelig på at det livet man levde før i tiden var fyllt med strev og slit, og at fortiden ikke var noe man skulle romantisere.

I 20 år har han bodd på Bugården Eldresenter sammen med mormor. Nå er han ikke her lenger, og tankene går til mormor som er alene igjen etter over 75 års samliv. Heldigvis har hun både mange mennesker og mange minner.

Morfar levde et langt og godt liv, med mange han brydde seg om, og mange som brydde seg om ham. Og selv om døden er en del av livet, vil jeg si som Mattis i Ronja Røverdatter: "Men jeg savner ham. Jeg savner ham så det stikker i brystet".

(bildet over malte jeg som en portrettøvelse da morfar var 96 år)
.