Spørg mig om alt: Dvergvækster

.

Jeg eier et fantastisk lite trebindverk som heter "Spørg mig om alt". Og det er virkelig råd for alt, eller i alle fall ganske mye, i de bøkene. Blant annet kan man lese at man ikke bør skure soveværelser om vinteren,  hvordan man skal vaske kniplinger, og hvordan man kan forhindre at burfugler får syke føtter. Ja, og man kan finne ut hvordan man kan lage et redningsbelte til damer av en gammel boa, og hvordan man kan fjerne en jernsplint fra øyet.

Det er ikke så mange av rådene jeg tror jeg kommer til å følge, men noen er så fantastiske at de bør deles. Og noen må jeg bare prøve, så sant de ikke setter liv og helse på spill.

Boka er forøvrig trykket i Danmark i 1920, etter den engelske originals 66. opplag.

Og hallo, når man leser om hvordan man kan lage dvergvekster i appelsiner så må man jo bare prøve. Det høres gøy ut, og skulle det ikke funke, er det i alle fall ingen som dør av det.

Så står skrevet:
Dvergvækster: Man skjærer et Hul saa stort som en Krone i en Appelsein, som man udhuler. Den tomme Skal fyldes såå halvt med lidt Kokosnødfibre, fint Mos og Trækul, der dannes til en Masse ved Hjælp av en Smule Ler. 
Derefter lægger man et Agern eller Kerne af det Træ, man vil have i Dværgform, midt i den omtalte Blanding. 
Appelsinen anbringes i et Glas eller en Vase i Vinduet, og Indholdet fugtes af og til gennem Aabningen i Skallen med lidt Vand, ligesom man af og til strøer en Smule Brændaske paa det. 
Med Tiden vil saa Træet  skyde op gennem Blandingen, og Rødderne vil skyde ud gennem Skallens Sider. 
Rødderne afskæres lige ud med Skallen, og dette gentages hyppig i løbet af et par Aar. Træets Stamme vil opnaa en Højde af fire til fem Tommer og vil saa faa et knortet, vantrevent Udseende, medens det dog ogsaa i mange Tilfælde kommer til at se ud som et velvokset gammelt Træ. 
Naar Enderne av Rødderne afskæres for sidste Gang, skal Appelsinen, der mærkelig nok ikke raadner, males sort og ferniseres.

OK - før jeg gikk i gang lurte jeg på om jeg skulle bruke store eller små appelsiner - hvor store var egentlig appelsinene i 1920? Og hvor stor var en krone?
Med god hjelp fra ban og svigerbarn ble appelsinene hulet ut, og fylt med jord. Jeg juksa, og brukte vanlig uteblomsterjord, siden jeg ikke hadde kokosnøttfiber eller mose for hånden.

Siden jeg er dårlig til å vente, satte jeg like godt et bittelite bøketre i den ene appelsina, bare for at det skal være noe levende der.

Nå er det bare å vente, og håpe at noe kommer opp, sånn at jeg får min helt egen appelsinbonsai.
.

Mora mi sier at...

.

Jeg har blomst. En stor, fin og rosa blomst.

OK, det er ikke akkurat uvanlig at folk har blomster hjemme hos seg selv. Det er bare litt uvanlig at jeg har det. Fra før av har jeg en gammel porselensblomst, en arv fra da jeg hadde såpebutikk. Den får jeg til, men det er fordi jeg allerede kjente den godt da den flytta inn her.

Og så har jeg tre spragler. De får jeg også til. I alle fall nesten. Når de legger seg ned og ser triste ut, får de et glass vann, og vips, så reiser de seg igjen.

Nå har jeg en blomst til. Den er en gave fra da jeg var og snakket om blogging på Sandefjord bibliotek da det var seniorsurfedag. Den er stor og fin, og foreløpig ser den fornøyd ut (men så har den bare vært her noen dager).

Vanligvis er pleier ikke jeg å høre på det mora mi sier. Jeg gjorde ikke det da jeg var liten, og har ikke sett noen grunn til å begynne med det som voksen heller.

Men når mamma sier at denne planta skal ha et eggeglass vann i uka, tror jeg at jeg skal gjøre et unntak, og gjøre som mora mi sier...
.

Bortskjemt bordkatt

.



Om dagen sitter den viterdeprimerte katten og kikker ut vinduet. Den er et trist syn, det er som om hele den blir litt pjuskete, pelsen stritter litt mer enn vanlig, og når den ikke sitter i vinduskarmen eller sover, går den hvileløst rundt .

Av og til må den ut, ikke lenge, men nok til å få bekreftet at det er sant: det er kaldt der ute, om man blir våt på beina. Når du har fire bein som blir kalde og våte, er det ekstra trist.

Om natta er katten ofte en bordkatt. Og vi, menneskene den eier, lister oss litt rundt, og tenker at det er best at den får være i fred, triste katter får ligge på bordet, nesten så mye de vil. Så stryker vi litt på henne, og minner henne om at det går over. Snøen forsvinner, vinteren blir borte. Det ser ut som om hun tror akkurat like lite på det som vi gjør det....
.

Døde roser

 .

Den gangen jeg hadde planter inne i huset, pleide jeg å være ganske flink med dem. Jeg både snakka med dem og ga dem vann, og hadde mange, mange. Deter sånn med oss som samler - vi kan sjelden ha bare en av noe.
Så slutta jeg med planter, katten gravde i pottene, de tok mye plass og tid.

En stund hadde jeg en kjøttetende plante, men den regna vi mer som dyr, den ble satt bort om sommeren, og vi fanga fluer til den om vinteren.

Nå har jeg planter igjen. Det starta med amaryllisen jeg fikk før jul, og så har jeg tatt med meg to planter fra såpebutikken jeg hadde i Bakgården, en porselensplante og en aloe vera. Og det er nok. Amaryllisen glemte jeg å kaste da den var død, og så viste det seg at den ikke var død likevel, men kvikna til liv med nye blader, så her får den være.

Døde er imidlertid rosene jeg har i en skål. De får være her de også, og på en måte liker jeg dem bedre enn levende planter. Kanskje fordi jeg ikke trenger å snakke med dem....
.

Fot i vinduskarmen

.


Siden jeg allerede har sagt noe om at jeg ikke akkurat pleier å anstrenge meg for å ha en blomstrende vinduskarm, vil det vel ikke overraske at jeg har en fot stående et sted der mange heller ville hatt en plante. Skjønt fot, vi snakker heller om et bein - det strekker seg til et stykke over kneet.

Jeg skulle bare kjøpe brodergarn da jeg så beinet stå på et bord i sybutikken min. Tidligere har det vært et strømpeutstillingsbein, nå var det pensjonert. Jeg skal ikke påstå at det ropte etter meg, men det hvisket i alle fall, og det ville helt klart være med meg hjem.

Så nå eier jeg et bein. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke det til, men en vet aldri når en kan få bruk for et bein. Jeg er strålende fornøyd med tingen min, og jeg tror ikke beinet har det så verst, det heller. Det har i alle fall ikke prøvd å gå sin vei...
.