Den gangen jeg hadde planter inne i huset, pleide jeg å være ganske flink med dem. Jeg både snakka med dem og ga dem vann, og hadde mange, mange. Deter sånn med oss som samler - vi kan sjelden ha bare en av noe.
Så slutta jeg med planter, katten gravde i pottene, de tok mye plass og tid.
En stund hadde jeg en kjøttetende plante, men den regna vi mer som dyr, den ble satt bort om sommeren, og vi fanga fluer til den om vinteren.
Nå har jeg planter igjen. Det starta med amaryllisen jeg fikk før jul, og så har jeg tatt med meg to planter fra såpebutikken jeg hadde i Bakgården, en porselensplante og en aloe vera. Og det er nok. Amaryllisen glemte jeg å kaste da den var død, og så viste det seg at den ikke var død likevel, men kvikna til liv med nye blader, så her får den være.
Døde er imidlertid rosene jeg har i en skål. De får være her de også, og på en måte liker jeg dem bedre enn levende planter. Kanskje fordi jeg ikke trenger å snakke med dem....
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar