onsdag 17. februar 2010

En vakker dag...

.
Den løse snøen gjør det skummelt å gå, man må være oppmerksom, og tenke på lårhalser og andre ting som kan brekke. Man må bare ikke være så forsiktig at man bare ser ned, da ser man nemlig ikke hvor fin verden kan være en vinterdag.





Hadde jeg sett ned, hadde jeg ikke sett isen som lager trollstemning langs et lite fjell.





Jeg hadde heller ikke sett at noen har tegna et hjerte i snøen, kanskje med en skistav, siden det var spor av ski i veien. Jeg vet ikke, men det var fint å se at noen har tatt seg tid til å stoppe og tegne i snøen.





Det er ikke sikkert han har sett ned, han heller, han som la fra seg sykkelen sin i veikanten for å gå snarveien til skolen. Kanskje han ikke husket hvor han hadde lagt den, den morgenen han gikk til skolen, og snøværet kom.




 På den annen side: når man ser ned, ser man små skulpturer laget av skitten snø. Der jeg bor, er snøen rein, så unntakene ser man på lang avstand. De er ganske fine, når man ikke tenker på hva det er.




Og jeg tenker at jeg er heldig som har så fin vei å gå hjem, og at mange andre veier også er fine å gå, selv om de ikke har rein snø der noen har tegna hjerter. Vi må bare huske på å se dem.
.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar