Ingen englefjær hos meg...

.
Nå hender det faktisk ganske ofte at det er fjær i mitt hus, men englefjær er det ikke. Fjærene kan forklares med den triste skjebnen som av og til blir en søt liten fugl til del, når Panda er blodtrørstig og går på jakt. Når hun kommer hjem, er hun av og til blodig rundt munnen, og har fjær som sitter fast i pelsen.

Og det er ikke en engel som har sittet og nappet av seg hvite fjoner i godstolen min. Uskyldsren og englemyk, men definitivt fra en katt som legger fra seg deler av vinterpelsen sin.

Og det er absolutt ikke englestøv som er samlet i krokene mine, heller. I mitt hus er det ikke spor av engler. Men at det sitter en liten jævel under sofaen og lager hyblelkaniner, det er jeg ganske sikker på...
.

Innekatt

.

Panda er innekatt om dagen. Hun bruker store deler av dagen til å sove. Når hun ikke sover, spiser hun. Eller hun sitter i vinduskarmen og lengter ut.

Et par ganger om dagen glemmer hun at det er vinter, og skraper på døra og vil ut. Så kommer hun på at det er kaldt på labbene, og gjør det hun må så fort hun bare kan, før hun kommer inn og setter seg i vinduskarmen igjen.

Det er bare når det er snø Panda er en klappekatt. Resten av året må vi be pent om å få klappe henne, og aller nådigst lar dronningen oss slippe til av og til. Men om vinteren, da får vi klappe nesten så mye vi vil.

Og jeg, som heller ikke liker å være kald på føttene, tar en klappe-på-katt dag, og tenker at vinterdagen ble litt hyggeligere med en gang....
.

En god dag å være katt...

.

Dette er en god dag å være katt på - i alle fall for kattene som bor hos meg. Hvis jeg var katt, ville jeg så absolutt likt å bo sammen med meg, og fått maten ferdig servert, og blitt klappet når jeg trengte det.

I dag har kattene ligget urørlige og sett ut som utstoppa varianter av arten. Av og til har de gløtta opp, for å forsikre seg om at alt er som det skal, og Panda har hoppet opp i vinduskarmen og kikket ut flere ganger, før hun har lagt seg tilbake i godstolen.

Hroar har fått katteseng, laget av noe som skulle bli en ullgenser for sikkert 20 år siden. Når noe har ligget så lenge uten å bli ferdig, er det på tide å innse at løpet er kjørt, den UFO'en (unfinished object) kommer aldri til å fly. Da må det enten kastes, eller tenkes nytt. For å strikke ermer 20 år etter, er ikke aktuelt.

Jeg kasta i alle fall delene jeg hadde i vaskemaskinen, krympa de, og sydde de sammen til en katteseng. Tanken var at Panda skulle ligge der og se vakker ut, men Hroar, som egentlig er litt for stor for en seng i størresle medium, har okkupert plassen.

Og der har han ligget i hele dag. Og hadde de ikke vært for snorkelydene og for at han av og til gløtter opp med gule, trøtte øyne, hadde han sett utstoppa ut.

Og jeg tenker at det er godt å være katt. I alle fall for katter som bor hos meg....
.

Bare tre igjen....

.

1937: Mormor og morfar med de tre eldste døtrene og mormors mor foran den nye lastebilen.

- Nå har jeg bare tre igjen, sier mormor, og rister på hodet.

Hun snakker om ungene sine. Tidligere har den eldste datteren og den yngste sønnen dødd, og sist uke døde datter nummer to.

- Nå har jeg bare tre igjen. Det er ikke riktig, ungene skal ikke dø først, sier hun, som om få uker fyller 101 år.

Jeg nikker, og skjønner så inderlig godt hva hun mener.

- Men jeg har vært heldig, sier hun.
- Alle seks fikk vokse opp, og ble til kjekke folk.

Hun fortsetter å snakke om ungene sine, de som er der, og de som ikke er der mer. Og hun gjentar at hun har vært heldig, hun synes synd på de foreldrene som opplever at ungene er født syke, eller dør når de er små.

- Det må være fælt å oppleve, sier mormor.
Igjen nikker jeg enig. Mormor husker ikke at jeg er en av de foreldrene som har opplevd at et lite barn dør, og det er ingen grunn til å minne henne på det.

Hun er stille en stund.
Så gjentar hun: Nå har jeg bare tre igjen.

Og igjen nikker jeg enig...
.

Snev av vinter

.

Det er ikke sånn at jeg har lengta etter vinter og snø, absolutt ikke. Likevel var det greit å se at favorittreet mitt plutselig så ut som et vintertre, himmelen var hvit, og at det ble spor på bakken der jeg gikk.

Og jeg så Hroar, den rare katten, gå i sine egne spor. Ikke bare en gang, men mange, og lekende lett så det ut til å være. Ikke visste jeg at katter går i sine egne spor, men nå vet jeg det...
.

Josef, igjen

.

Den ensomme Josef i krybba er pakket bort. Ikke helt alene, heller.

Maria og Jesusbarnet kom riktignok ikke tilbake. Teoriene om hvorfor de ikke var der, ble flere og flere etterhvert som juledagene gikk. Reiste de fra ham, tro? Kanskje Maria ønsket seg noe annet, at hun nektet å tilbringe jula i en stall?

Tenåringen i huset mener at det var Josef som ba Maria om å dra. Hun sier at han faktisk ikke trodde på de jomfru-greiene, og at han ikke ville ha noe mer med henne å gjøre.
Vi vet ikke, men fortsetter sikkert å spekulere til neste jul.

I alle fall, Josef har fått selskap. Under juletreet lå det en pakke til Josef, og det var ingen i vårt hus som hadde kjøpt den, så flere var med på lage historien om Josef.
Vi trodde kanskje det var en ny Maria, men det viste seg å være et esel. Så nå har han fått selskap i stallen.

Og neste år ønsker han seg et lam...
.

Da det var jul...

.

Også dyra var interessert i pakkene under treet. I alle fall Hroar. Og han var veldig fornøyd med tomme esker, bånd og julepapir. Sånn sett er han grei å ha med å gjøre, og det er i alle fall noe.
.