Dyreliv i lurvehagen

.

I hagen min bor det liljebiller. De er pene, røde og slemme. Et og annet vepsebol finnes det, og en ganske stor mengde edderkopper. I grønnsakshagen har jeg maur som biter skikkelig hardt, og på gresset sklir brune ekle snegler framover på slimet sitt.

I jordskokkbedet bor det jordrotter. De er minst like glad i jordskokker som det jeg er, og mye flinkere enn meg til å høste dem. Kattene mine liker at vi dyrker jordrotter, og særlig Pandapus kan sitte time etter time ved inngangene og vente. Hun venter ikke forgjeves. I går så vi at hun tok fire.

Det bor mange fugler her. Jeg er skikkelig dårlig på fuglenavn, men jeg vet hva en trost er, og det har vi. En hel familie med troster. Jeg synes synd på trosteforeldrene som flyr fram og tilbake med mat til ungene. Ungene oppfører seg som utakknemlige tenåringer, de er aldri fornøyde, og roper hele tida på mer.

Tidlig på kvelden går reven forbi. Det er et hi like inn i skogkanten, og i år har vi vært så heldige å se reveunger på plenen. Det er ikke hvert år, så det setter vi ekstra stor pris på.

Vi liker grevlingene, også. De ser på en måte ut som forvokste marsvin, og ikke ut som noe som kan klare seg selv i naturen. Men det kan de, bare de holder seg unna veien. Det er trist de årene vi ser at ungene blir færre og færre.

Vi liker dyrene "våre". De fleste. Vi liker ikke de som spiser hagen vår. Vi kan ikke fordra liljebiller og iberiasnegler. Ikke jordrotter, heller, men de beholder vi for kattenes skyld.

Fem rådyr holder til her i år. De går rundt husveggen, og står på jordet nedenfor huset. Om natta lager de voldsomme rådyrlyder, lyder man ikke skulle tro kunne komme ut av så søte skapninger.

Rådyra synes lurvehagen er skikkelig god, og forsyner seg av det de vil ha. I kveld hadde vi besøk av en søt rådyrgutt. Han lå lenge og slappa av, og fulgte nysgjerrig med på folk og katter. Etter en stund reiste han seg opp, hoppet litt rundt på plenen, og løp inn i skogen. Han kommer ofte på besøk.

Han liker syrinene. Det er derfor det som vi ønsket skulle bli en høy hekk bare har knehøyde.

Men hallo, når noen er så søte, da kan de spise i hagen min. Så mye de bare vil.

Bokryggpoesi: Hysj!

.

Jeg har sagt det lenge, at jeg også skal lage bokryggpoesi. Jeg kjenner en som stadig er ute og fotograferer i bokhandelen, og lager dikt av det. Det skal jeg gjøre også, har jeg både tenkt og sagt, men det er ikke før nå handling følger tanke.

Rune, som forøvrig legger ut dikt og noveller på bloggen sin hver eneste dag, har laget mange bokryggpoesier. Jeg har bare laget en, og siden jeg er av den late typen, har jeg bare bevega meg i egen bokhylle.

Med en gang jeg hadde rydda bøkene på plass igjen, tenkte jeg at jeg kanskje skulle endra på rekkefølgen. Men latskapen vant - de var tross alt rydda på plass igjen...

Sånn ble det:

La meg synge deg stille sanger,
Sangen om Salomon, 
Sangen om Jolie Blon,
Sangen om den røde rubin.

Det synger i gresset.
Hysj!


Og sånn kunne det vært:

Det synger i gresset:
Sangen om Salomon,
Sangen om Jolie Blon,
Sangen om den røde rubin.

La meg synge deg stille sanger.
Hysj!
.

Så det stikker i brystet

.

I dag døde min mormor. Og selv om det verken kan kalles brått eller uventa når noen dør bare noen uker før de skulle fylt 102 år, er det trist. Uendelig trist. Mormor har vært der bestandig. Nå er hun ikke det mer.

Helt fra jeg var liten, har jeg vært mye sammen med mormor. Et av mine første minner handler om mormors grønne hatt. Eller, det er vel ikke hatten som var det viktigste. Det er bare det at mens jeg satt i lekegrinda og lekte med mormors grønne hatt, kom mormors slemme katt og angrep meg. Vi har det med å ta vare på slemme katter i vår familie.

Det var mormor som lærte meg både å hekle og strikke. Det var ikke noen liten jobb, og jeg tipper at tålmodigheten hennes ble satt skikkelig på prøve. Men det gikk bra - jeg er rimelig god med både heklenål og strikkepinner.

Jeg har alltid vært veldig glad i min mormor, men få kunne irritere meg mer. Som sikkert flere mormorer gjør, blanda også hun seg inn i ting hun ikke hadde noe med. Ikke var hun særlig taktfull når hun gjorde det, heller. Om jeg hadde på meg en ny jakke, kunne hun godt finne på å si at "Den var jåt". Eller at jeg var stygg på håret. Hun holdt ikke igjen, verken til barn eller voksne.

Jeg er heldig, som har hatt en mormor så lenge. Etter at morfar døde for fire år siden, har jeg vært hos mormor hver eneste søndag, så sant ingen av oss har vært syke. Vi har snakket sammen, ledd sammen, og lagt kabal sammen.

Nå er hun død. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre på søndagene lenger. Og jeg savner henne. Jeg savner henne, så det stikker i brystet.

Astrid Lindgren beskriver det sånn, når Skalle-Per dør i boka om Ronja Røverdatter.

Det gikk en tid, og Skalle-Per ble stadig svakere. Til slutt kom det en natt da alle våket hos ham. Mattis og Lovis og Ronja og Røverne. Skalle-Per lå med lukkede øyne uten å røre seg. Mattis lette engstelig etter tegn til liv. Men det var halvmørkt rundt senga trass i ildsskjæret og talglyset som Lovis hadde tent, nei, han kunne ikke se noe livstegn, og med ett ropte Mattis:
"Han er død!"

Da åpnet Skalle-Per det ene øyet og så bebreidende på ham: "Det er jeg slett ikke! Tror du ikke jeg har så mye folkeskikk at jeg tar farvel før jeg drar av gårde?"
Så halvsov han igjen en lang stund, og de stod der uten å si noe og hørte bare noen små pipende åndedrag.
"Men nå," sa Skalle-Per og slo øynene opp, "nå, gode venner, tar jeg farvel med dere alle! For nå dør jeg."
Og så døde han.

Ronja hadde aldri sett noen dø, og hun gråt en stund. Men han var så trett den siste tiden, tenkte hun, nå får han kanskje hvile seg et sted som jeg ikke vet om.

Mattis storgråt, han gikk fram og tilbake i steinsalen og ropte:
"Han har alltid vært her! Og nå er han her ikke lenger!"
Da sa Lovis:
"Mattis, du vet at ingen kan være her alltid. Vi blir født, og vi dør, slik er det, hva er det du klager for?"
"Men jeg savner ham," ropte Mattis. "Jeg savner ham, så det stikker i brystet."
"Vil du at jeg skal holde rundt deg en stund," spurte Lovis.
"Ja, gjør endelig det," ropte Mattis. "Og du Ronja også!"

Så satt han en stund og lente seg litt mot Lovis og litt mot Ronja og gråt ut sorgen over Skalle-Per som alltid hadde vært med i livet hans, men som ikke var der lenger.
.

Tomater i november

.

I lurvehagen er det gjenglemte tomater, de som ikke ble høsta bare for å bli spist, eller for å bli til chutney.

Ja, for det er helt sant at husmorgenet kikka fram, og tvang meg til å lage chutney av noe av tomatoverskuddet. Genet la seg fort på plass igjen, et godt gjemt sted, etterpå, men i alle fall står det flere glass med chutney i mitt kjøkkenskap.

Gartnergenet har jeg imidlertid ikke sett noe til. Tomatplantene står visne og stusslige, og roper etter noen som kan rydde dem bort. Foreløpig later jeg som om jeg ikke hører det.

Det synes i alle fall rådyra er bra, i dag kom det en bukk og forsynte seg av de visne tomatene.

Så altså, jeg er kanskje rotete, men jeg er i alle fall snill mot dyr...
.

Skilt

.

Hva betyr det egentlig, dette skiltet med pil på?
Er det bestemte gå-regler for damer med barn?
Hva betyr pila?

Jeg var i alle fall glad for at jeg ikke hadde noe barn med, så gjorde jeg ikke noe feil, i alle fall.
Eller kanskje jeg gjorde det, siden jeg leide på en som er større enn meg...
.

Hel ved

.

OK. Jeg har visst det en stund, at det ville bli umulig å late som om det fortsatt var varmt, i alle fall sånn passe varmt, og at det var lenge til vinteren.

Det er fortsatt mulig å leve i fornektelse, og tenke at det er lenge til vinteren, men det er ikke lenger mulig å late som om det er varmt. Det er kaldt og gufsete. Ute og inne.

Heldigvis er det mulig å gjøre noe med temperaturen inne. Det er på tide å bære ved inn i huset, sånn at jeg kan bli varm av de samme trærne som varmet mannen min da han hugget dem opp tidligere.

Og noen er fornøyde. Kattene ligger foran ovnen, og ser ut som om de er i ferd med å synke inn i en dvalelignende tilstand, sånn som bare katter kan gjøre det.

Og jeg tenker at i mitt neste liv vil jeg bli en katt. Og bo hos en mann som er flink til å hugge ved...
.

Jeg vil ha en geit

.

Jeg har stor hage, med mye gress. Og siden de dyrene som bor her, er ubrukelige når det kommer til gressklipping, ønsker jeg meg en geit.

En snill og sulten geit, som kan gå rundt og gjøre det geiter gjør. På hele plenen. Så ofte den vil.

Nå er jeg bittelitte grann redd for geiter, de har jo tross alt horn, men det kan jo hende jeg kan venne meg til den. Eller at jeg kan tove en slags myk hornhatt i ull, sånn at det ikke gjør vondt når den stanger. Men da blir den kanskje sur, og stanger enda mer, eller flau og trist, sånn at den ikke orker å spise.

OK, jeg vil kanskje ikke ha geit, likevel. Det funker tross alt godt med en mann med gressklipper, også... 
.