Oldemor vokser i hagen min

.



Tustenellik kalte hun dem, min oldemor. Busknellik er vel en mye mer vanlig betegnelse på dem, og de har vært vanlige hageplanter i Norge mest sannsynlig siden slutten av 1600-tallet. Den er nok ikke så vanlig i våre moderne hager, den var en typisk bondegårdsplante, men den er vel verdt å ta vare på, synes jeg.

Vi dyrker den ofte som en toårig plante, men den er flerårig, og den sår deg selv og kommer opp der den selv vil, men ikke så voldsomt at den blir et ugrass.

Min oldemor var en bitteliten dame, hun ble mindre og mindre for hvert år hun levde, og hun levde lenge, over hundre ble hun. Og i hagen hennes vokste tustenelliker. Mine tustenelliker er etterkommere etter hennes planter, jeg tok nemlig frø fra dem en gang jeg var på gården der hun bodde.

Og nå, når jeg ser tustenellikene blomstre hos meg, tenker jeg på den bittelille, snille dama, hun som elsket katter og blomster og smaken av bringebær. Hun var ikke særlig klar de siste årene hun levde, oldemor. Men hun liket å snakke med unger og katter, hun strøyk både kattene og ungene over kinnet og snakket med snill stemme. Når noen har snill stemme gjør det ikke så mye at de sier rare ting.

Det er mange år siden min oldemor døde, men når jeg ser nellikene tenker jeg at hun på en måte er her enda, for oldemor vokser i hagen min.
.

Valmuer

.

Jeg liker å følge med på blomstene mine når de er klare til å springe ut. Valmuene, for eksempel, kjemper seg fram, de minner litt om sommerfugler på vei ut av puppen der de kjemper seg fram med krøllete kronblander. Det ser slitsomt ut å være valmue akkurat da.


Men etterpå, når de er ute, ser de litt ut som dronninger, som med største selvfølgelighet tar plass i hagen, og står der lysende og røde og eier verden.
.

Når Dronningkatten straffer

.


Katten min er nok mer enn gjennomsnittlig sta. Hver gang jeg har vært borte, er hun fornærmet og bruker lang tid på å nærme seg igjen. Vanligvis følger hun meg rundt, hun går i beina mine, og kommer og strekker seg så jeg kan bære henne.

Når jeg har vært borte noen dager, går hun demonstrativt foran meg, når jeg snakker til henne ser hun en annen vei, og hun vil absolutt ikke bæres.

Så går det en dag eller to, og hun vil bæres litt. Aller nådigst får jeg lov til å løfte opp Kattedronningen, og ha henne på armen i et par minutter, før hun går sin vei, setter seg ned utenfor rekkevidde og stirrer.

Hun setter seg ned akkurat utenfor berøringsrekkevidde og snur seg bort når jeg snakker. Og sånn skal vi ha det noen dager til, helt til Dronningen tar meg, lydige slave, inn i varmen igjen, og kommer for å bli båret, for å bli kost med, og for å sove i min seng.
Akkurat når det passer henne, selvfølgelig.....
.

Noe med gravemaskiner

.




Det er noe med gravemaskiner. Det er noe med hull i bakken og metall som ligger der og ser ut som om det er en installasjon, der både lys og lyd spiller en rolle.

Det er noe med støvet og lydene, med fotgjengertrafikklysene som fortsetter å pipe når man skal gå selv om de er pakket inn og det ikke er noe sted å gå fordi der man gikk over veien er det bare et hull akkurat nå. Jeg tenker at jeg er ekstra glad for at jeg bare er nærsynt når trafikklysene er pakket inn og de fortsetter å si at man kan gå selv om det bare er et hull der det skulle vært hvite striper.

Og jeg lurer på hvorfor jeg alltid kommer hjem med bilder av gravemaskiner og hull i bakken og rustent metall og tomme drikkebegre og ispapir når jeg har vært i en by som ikke er min.

Og jeg husker den ferien da jeg hadde flere bilder av søppelkasser enn av barna mine, selv om jeg hadde mange bilder av dem også. Og jeg tror jeg vet hvorfor - at jeg husker ting når jeg knytter dem opp mot lyden av veiarbeid eller lukten av søppel, jeg husker hele dagen, ikke bare øyeblikket, og jeg husker andre ting enn når jeg ser på bilder av barna mine, og jeg tenker at det er godt å ha begge deler, bilder av barn, og bilder av søppel. Eller veiarbeid.
.

Klokkebusk

.


Den har akkurat blomstra av, denne busken som står i hagen min. Jeg tror, men vet ikke sikkert at det er en klokkebusk, det spiller ingen rolle hva den er, det er en hyggelig busk å ha.

En gang irriterte den meg så mye fordi den sto på feil sted, og fordi den ikke vokste så pent i fasongen, at jeg meide den ned. Like standhaftig vokste den opp igjen. Sånne planter kan jeg like.

Katten liker den også, hun ligger ofte under busken og hører på alle humlene som surrer - de liker også denne planta veldig godt. Og da får hun vel stå der - selv om hun ikke vokser pent og selv om hun står på feil sted. Det er en god plante å ha - hundre humler og en katt tar neppe feil.
.

To the nice couple that bought us

.





We usually come with a card that explains that we are one-of-a-kind creatures, there are no patterns for us, and we are hand-knitted in Sandefjord, Norway. Thank you for buying us both when you visited our little shop in Bakgården.
.

Rådyrbråk

.


Jeg kaller ham Roar, rådyret som står og roper i hagen min. Han er ikke oppkalt etter noen jeg kjenner, jeg bare tenkte at det passet å gi ham et navn på r, siden han nå en gang er et rådyr, og det han roper kan, om man legger massevis av godvilje til, tolkes som noe roar-aktig. Vent, da er det vel ikke han som heter Roar, siden det er sjelden man står og roper på seg selv... OK - jeg kaller ham Roger.

Roger kommer hver eneste natt, når det nærmer seg morgen. Han står i hagen og gresser, eller ugresser som det heter på disse kanter. Han er søt, så søt at man til og med kan tenke seg å kalle ham for Bambi. Men det er før han åpner munnen. Ut av dette vakre dyret kommer det lyder man forbinder med store fulle menn som spyr. Det er like overraskende å høre som når små rosa bebier raper med hele seg, eller som da datteren min sa snutefaen til politiet, hun var to år, hadde store blå øyne og var søt, og hadde barnevakter med dårlig innflytelse....

Roger står forresten ganske stille og spiser for seg selv, helt til han får øye på meg. Da tramper han i bakken og går mot meg mens han kommer med rådyrlydene sine. Han liker virkelig ikke at jeg er i hagen, han vil helt tydelig ha alt selv.

Lenge kan han stå og trampe med bena, før han fortsetter å spise, eller han løper sin vei. Særlig hvis det kommer lyd fra kameraet mitt løper han, eller hvis han har trampet så nær meg at jeg føler meg truet og bruker den strenge lærerstemmen min og ber ham gå sin vei.

Jeg trøster meg med at han vel ikke kan være så veldig farlig - som jeg ble enig med en venninne: i verste fall, om han angriper, får jeg legge hendene rundt halsen hans og klemme til - jeg er tross alt en voksen dame. Det er lite sannsynlig, men tenk hvis, tenk om akkurat han er et Psykopat-rådyr, og selv om de fleste rådyr er snille, kan det vel finnes en og annen gærning blant dem også. Og jeg er sikker på at de begynner i det små, de slemme rådyrene også, de begynner kanskje med å skremme en dame, så blir de avhengige og det går lenger og lenger, til de plutselig en dag angriper. Og akkurat da er sikkert jeg der...

OK - noen synes nok at jeg er urettferdig mot Roger, så jeg gir meg nå. Men de som syntes dette er nevrotisk, kan jo lure på hvordan det går om jeg klarer å fotografere Gunnar Grevling....
.