tirsdag 5. januar 2016

Forsetter


Nesten nye nyttårsforsetter,
bare ubetydelig brutt,
byttes i
20 Prince og
ei halv flaske whisky

.

fredag 1. januar 2016

Nytt år


Blyanten ligger der,
nyspissa
Klar til å erobre ukjent land
og blanke ark.
Nå kan nye dager
bare komme.

.

mandag 5. januar 2015

Om nyttårsforsetter og garn og sånt

.



Hei bloggen,
I det nye året lover jeg på tro og ære at jeg skal strikke mer fra eget garnlager. Jeg skal lese flere bøker fra egen bokhylle. Og jeg skal bli flinkere til å bruke innestemme, i hvert fall når jeg er inne. Jeg skal fortsatt ta med meg mann på museum.

Jeg skal snu steiner og se om det er noe morsomt under dem. Og hvis det er det, og jeg orker å bære det, skal jeg ta det med meg hjem. Det kan jo hende det kommer til nytte en dag.

Siden jeg tror at jeg blir litt snillere av å klappe katter, eller i alle fall ikke slemmere, skal jeg fortsette med det, også.

Det er muligens et tegn på at jeg begynner å bli gammel at jeg ikke trenger et fantastisk flott år. Passe bra, uten store overraskelser, er helt greit for meg. Sammen med de jeg liker å være sammen med, både folk og dyr.

Og, ja, og så skal jeg prøve å bli flinkere til å besøke deg, bloggen. Jeg tror jeg sa det i fjor, også, så jeg lover ikke noe mer enn å prøve.

Jeg holder forresten på med å innfri løftene mine. Jeg har strikket fra eget garnlager. Riktignok av garn jeg fikk i julegave, men det er fra 2014, og ikke kjøpt av meg. Jeg har strikket en hals i det tynne, fine ullgarnet, og er kjempefornøyd, selv om sønnen min synes jeg ser ut som en fremmedkriger når jeg trekker det over hodet og mannen min påstår at det helt sikkert er et marked for strikkede ullhijaber.

Og dermed kom jeg på enda en ting jeg kan love meg selv - jeg skal være mer fornøyd med det jeg lager, selv om andre synes det ser rart ut. Og ikke skal jeg fryse på hodet, heller....
.

mandag 7. april 2014

Jeg forbanner tidens elv

.



Nei, jeg gjør ikke det. Forbanner tidens elv, altså. Men jeg ryddet i bokhylla, og der, skjult av bøker som ikke hadde kommet inn i hylla, men lå i en rotete stabel, fant jeg Per Pettersons "Jeg forbanner tidens elv".

Jeg vet ikke hvor lenge den har stått der, støvet tydet på at den har vært i huset en stund. Jeg hadde egentlig tenkt å lese krim, det er jo tross alt snart påske, men så husket jeg på at jeg pleide å like å lese Petterson, og tenkte i tillegg at den boka har venta lenge nok.

Jeg har lest. Og jeg har tenkt. Jeg har tenkt på hva det er som gjør at jeg liker ei bok. Og jeg tror at jeg har kommet fram til at jeg liker bøker som handler om meg sjøl.

OK - "Jeg forbanner tidens elv" handler vitterlig om en mor og en sønn, om reiser i livet og om det usagte. Og om alle valgene. Skrevet i et språk uten dilldall, et språk jeg kjenner meg igjen i, her er det ikke store ord, her er det nakent og nøkternt. De som vil vite hva de som kan mye om litteratur og som er opptatt av bokanmeldelser mener, må finne informasjon andre steder. Jeg har sluttet å bry meg om sånt, jeg er opptatt av hva det jeg leser gjør med meg.

Og jeg tenker at klart dette handler om meg, dette handler om alle. Dette handler om hvordan valgene vi en gang gjorde har gjort oss til den vi er i dag. Og jeg tenker at vi kunne valgt annerledes, både Arvid Jansen i boka og jeg kunne gjort det. Livet kunne blitt et annet. Lettere, kanskje. Eller kanskje ikke, det vet vi jo ikke, siden vi lever i det vi valgte en gang. Og jeg husker tankene jeg hadde rundt noen av valgene jeg tok, jeg husker lyder, lukter. Til og med smak. Søt og god smak. Det er det godt å bli minnet om.

Og så skal jeg nylese Remarque, som i følge mora til Arvid Jansen bør leses første gang før man fyller 20. Det gjorde jeg, for mer enn 30 år siden. Jeg husker leseropplevelsene fra den gangen, og vil se hva de samme ordene gjør med meg nå, nå som jeg har reist lenger i livet.

Og jeg tenker at jeg skal gå på jakt i min egen bokhylle oftere. Det er helt sikkert flere støvete skatter der.
.



søndag 20. oktober 2013

Spørg mig om alt: Dvergvækster

.



Jeg eier et fantastisk lite trebindverk som heter "Spørg mig om alt". Og det er virkelig råd for alt, eller i alle fall ganske mye, i de bøkene. Blant annet kan man lese at man ikke bør skure soveværelser om vinteren,  hvordan man skal vaske kniplinger, og hvordan man kan forhindre at burfugler får syke føtter. Ja, og man kan finne ut hvordan man kan lage et redningsbelte til damer av en gammel boa, og hvordan man kan fjerne en jernsplint fra øyet.

Det er ikke så mange av rådene jeg tror jeg kommer til å følge, men noen er så fantastiske at de bør deles. Og noen må jeg bare prøve, så sant de ikke setter liv og helse på spill.

Boka er forøvrig trykket i Danmark i 1920, etter den engelske originals 66. opplag.

Og hallo, når man leser om hvordan man kan lage dvergvekster i appelsiner så må man jo bare prøve. Det høres gøy ut, og skulle det ikke funke, er det i alle fall ingen som dør av det.

Så står skrevet:
Dvergvækster: Man skjærer et Hul saa stort som en Krone i en Appelsein, som man udhuler. Den tomme Skal fyldes såå halvt med lidt Kokosnødfibre, fint Mos og Trækul, der dannes til en Masse ved Hjælp av en Smule Ler. 
Derefter lægger man et Agern eller Kerne af det Træ, man vil have i Dværgform, midt i den omtalte Blanding. 
Appelsinen anbringes i et Glas eller en Vase i Vinduet, og Indholdet fugtes af og til gennem Aabningen i Skallen med lidt Vand, ligesom man af og til strøer en Smule Brændaske paa det. 
Med Tiden vil saa Træet  skyde op gennem Blandingen, og Rødderne vil skyde ud gennem Skallens Sider. 
Rødderne afskæres lige ud med Skallen, og dette gentages hyppig i løbet af et par Aar. Træets Stamme vil opnaa en Højde af fire til fem Tommer og vil saa faa et knortet, vantrevent Udseende, medens det dog ogsaa i mange Tilfælde kommer til at se ud som et velvokset gammelt Træ. 
Naar Enderne av Rødderne afskæres for sidste Gang, skal Appelsinen, der mærkelig nok ikke raadner, males sort og ferniseres.

OK - før jeg gikk i gang lurte jeg på om jeg skulle bruke store eller små appelsiner - hvor store var egentlig appelsinene i 1920? Og hvor stor var en krone?
Med god hjelp fra ban og svigerbarn ble appelsinene hulet ut, og fylt med jord. Jeg juksa, og brukte vanlig uteblomsterjord, siden jeg ikke hadde kokosnøttfiber eller mose for hånden.

Siden jeg er dårlig til å vente, satte jeg like godt et bittelite bøketre i den ene appelsina, bare for at det skal være noe levende der.

Nå er det bare å vente, og håpe at noe kommer opp, sånn at jeg får min helt egen appelsinbonsai.
.

mandag 17. juni 2013

Dyreliv i lurvehagen

.



I hagen min bor det liljebiller. De er pene, røde og slemme. Et og annet vepsebol finnes det, og en ganske stor mengde edderkopper. I grønnsakshagen har jeg maur som biter skikkelig hardt, og på gresset sklir brune ekle snegler framover på slimet sitt.


I jordskokkbedet bor det jordrotter. De er minst like glad i jordskokker som det jeg er, og mye flinkere enn meg til å høste dem. Kattene mine liker at vi dyrker jordrotter, og særlig Pandapus kan sitte time etter time ved inngangene og vente. Hun venter ikke forgjeves. I går så vi at hun tok fire.

Det bor mange fugler her. Jeg er skikkelig dårlig på fuglenavn, men jeg vet hva en trost er, og det har vi. En hel familie med troster. Jeg synes synd på trosteforeldrene som flyr fram og tilbake med mat til ungene. Ungene oppfører seg som utakknemlige tenåringer, de er aldri fornøyde, og roper hele tida på mer.

Tidlig på kvelden går reven forbi. Det er et hi like inn i skogkanten, og i år har vi vært så heldige å se reveunger på plenen. Det er ikke hvert år, så det setter vi ekstra stor pris på.

Vi liker grevlingene, også. De ser på en måte ut som forvokste marsvin, og ikke ut som noe som kan klare seg selv i naturen. Men det kan de, bare de holder seg unna veien. Det er trist de årene vi ser at ungene blir færre og færre.

Vi liker dyrene "våre". De fleste. Vi liker ikke de som spiser hagen vår. Vi kan ikke fordra liljebiller og iberiasnegler. Ikke jordrotter, heller, men de beholder vi for kattenes skyld.

Fem rådyr holder til her i år. De går rundt husveggen, og står på jordet nedenfor huset. Om natta lager de voldsomme rådyrlyder, lyder man ikke skulle tro kunne komme ut av så søte skapninger.

Rådyra synes lurvehagen er skikkelig god, og forsyner seg av det de vil ha. I kveld hadde vi besøk av en søt rådyrgutt. Han lå lenge og slappa av, og fulgte nysgjerrig med på folk og katter. Etter en stund reiste han seg opp, hoppet litt rundt på plenen, og løp inn i skogen. Han kommer ofte på besøk.


Han liker syrinene. Det er derfor det som vi ønsket skulle bli en høy hekk bare har knehøyde.

Men hallo, når noen er så søte, da kan de spise i hagen min. Så mye de bare vil.

mandag 21. januar 2013

Bokryggpoesi: Hysj!

.



Jeg har sagt det lenge, at jeg også skal lage bokryggpoesi. Jeg kjenner en som stadig er ute og fotograferer i bokhandelen, og lager dikt av det. Det skal jeg gjøre også, har jeg både tenkt og sagt, men det er ikke før nå handling følger tanke.

Rune, som forøvrig legger ut dikt og noveller på bloggen sin hver eneste dag, har laget mange bokryggpoesier. Jeg har bare laget en, og siden jeg er av den late typen, har jeg bare bevega meg i egen bokhylle.

Med en gang jeg hadde rydda bøkene på plass igjen, tenkte jeg at jeg kanskje skulle endra på rekkefølgen. Men latskapen vant - de var tross alt rydda på plass igjen...

Sånn ble det:

La meg synge deg stille sanger,
Sangen om Salomon, 
Sangen om Jolie Blon,
Sangen om den røde rubin.

Det synger i gresset.
Hysj!


Og sånn kunne det vært:

Det synger i gresset:
Sangen om Salomon,
Sangen om Jolie Blon,
Sangen om den røde rubin.

La meg synge deg stille sanger.
Hysj!
.