Noen bruker navnet som starter på pi, som f.eks. Institutt for plante- og miljøvitenskap. Andre, som f.eks hageprogrammet Grønn Glede, bruker pe. Pi eller pe, for meg spiller det ingen rolle, hun kan ikke lese, silkepeonen som akkurat nå blomstrer i hagen min, med blomster som er så store at de rett som det er lener seg ned mot bakken og blir der.
Hagen min, som på mange måter er penest på bilder, ingen ser liljebillene på plantene ved siden av silkepionen, eller sneglen som forsyner seg av hostaene. På bildet ser vi bare henne, peonen, uten ugresset som spruter opp etter de siste dagenes regnvær.
Og jeg tenker at ugress er også gress, og at det å ha hage er en evig kamp mot naturen, en kamp i alle fall jeg er dømt til å tape, hvis jeg ikke tar sterker midler i bruk enn mine to hender, og av og til et par ekstra. Og så tenker jeg at de ryddige hagene får de ha, de ryddige menneskene der ute, de som utrettelig og alltid er på jakt etter skvallerkål og snegler.
Og selv om jeg er litt misunnelig på de som alltid har rene bed og rette kanter, velger jeg heller å sitte med en bok i skyggen, mens jeg tenker at skvallerkålen er ganske pen der den blomstrer, og jeg tenker at noen må jo legge tingene litt til rette for neslesommerfuglen også, og jeg liker sommerfugler, og akkurat det å passe på at larvene har et sted de kan utvikle seg, det er en hagejobb jeg klarer.
Så jeg ser på sommerfuglene og skvallerkålen, og jeg tenker at alt trenger jo ikke å ha rette kanter, heller.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar