Om kåte liljebiller og morderiske damer

I gamledager, før Iberiasneglen gjorde sitt inntog, var det ekleste jeg visste om, kanskje bortsett fra fersk hundebæsj på plenen, liljebiller. Til biller å være er de kan hende pene å se på, knall røde som de er, men glinsende røde, eller ikke: de er ekle, ekle.

I dag ble jeg minnet på det, da jeg så de klatret rundt på liljene mine. Eller, klatret og klatret - de hadde seg på liljene mine. Og det er nettopp det liljebillene gjør - de har seg på plantene, legger egg, og ut av eggene kommer de frykteligste vesener - sultne larver som spiser og spiser, og legger igjen mengder av klebrig og ekkel larvedritt.

Og jeg, som er mer morderisk enn jeg liker å vedkjenne meg når det kommer til ting jeg ikke liker i hagen min, gikk til angrep. Jeg plukket og knuste. Og siden liljebillene, i alle fall de som bor hos meg, har seg absolutt hele tida, plukket jeg dem stort sett to og to.

Det er alltid litt ekkelt å drepe de første. I små øyeblikk tenker jeg at det burde være plass til alle, og at noen liljer fra eller til ikke spiller noen rolle. Men jeg deler altså ikke blomster med liljebiller. At rådyra forsyner seg av hagen er så sin sak, liljebillene vil ikke jeg mate på. Nå vil nok onde tunger hevde at om jeg hadde kunnet knuse rådyr mellom tommelen og pekefingeren, ville pipa fått en annen lyd, men det er ikke sant - jeg liker Bambi, jeg kan dele med Bambi. Og dessuten; Bambi går sin vei når jeg ber ham om å til helvete komme seg bort - det gjør ikke billene.

Derfor har jeg tilbrakt store deler av dagen som liljebillemorder. Jeg har knust dem mellom tommel og pekefinger, og jeg har hørt det knase. Jeg brukte hansker, det er det mordere gjør, jeg ville ikke ha blod på hendene, heller. Men jeg plukket dem i par, og jeg drepte dem i par. Så kan det jo tenkes at de i alle fall var lykkelige sin siste stund på jorden....