Hvert år kommer den, mai, den skjønne og milde. Skogen blir atter grønn, og ved bekk og kilde blomstrer fiolen skjønn, akkurat som i sangen. Det sangen ikke sier noe om, er bjørkepollenet som også kommer i mai. Joda, jeg forstår absolutt at trærne også har rett til å formere seg, men at det må være så voldsomt, det har vi ingen forståelse for. Litt går det jo an å begrense seg.
Jeg nyser og nyser, og tenker at det snart er over, det verste. Da kan jeg også være med å synge siste linja i den sangen: "Akk - kjære mai hvor gje-erne gadd jeg i marken gå".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar