Så burde jeg kanskje rydde litt oftere i kjøleskapet. Det er ikke bra å la maten bli gammel - for det første er det sløsing med ressurser, og for det andre er det både sjuskete og uhygienisk. Det er bare det at om jeg hadde ryddet i kjøleskapet før, hadde jeg aldri fått sett disse to rynkete gamle.
OK, jeg liker å lage historier. Av og til lager jeg historier om mat. Ikke så ofte lenger, men da det bodde små unger i huset her var det ganske vanlig at de hissige gulrøttene fekta litt med hverandre før de badet i de varme kildene, eller at de sjenerte agurkskiven gjemte seg under saltpølsa. En gang bodde det et egg på kjøkkenet nesten et år, og det ble behandlet som nettopp et skjørt egg, bare tanken på at det kunne knuse fikk oss til å liste oss rundt, og eksperimentet med melkekartongen som stod to år i kjøleskapet fører fortsatt til at brekningsrefleksen rører seg. Og det er faktisk ikke mer enn et år siden en overnattende gjest på 17 år sov med et kålhode sittende ved siden av senga, for anledningen med påtegnet ansikt og høytidelig døpt til Kål-Arne.
Men altså; disse to rykete, gamle paprikaene. De som har levet et liv sammen, og fortsatt ser ut til å trives i hverandres selskap. De er riktignok litt slappere enn de var, og huden har rynket seg, men fortsatt er det litt saft igjen under det skrukkete skinnet. Og stilken har hverken falt sammen eller falt av. Disse to ligger på kjøkkenet mitt akkurat nå. De er ikke unge lenger. Ikke nyttige heller. Men de er der. Rynkete og rare og røde. Og sammen. De skal få ligge der en stund til, til fargen blir mørkere og mindre intens. Til skinnet rynker seg enda mer. Til de faller sammen. Og da skal de få ligge på komposten. Sammen.
Og jeg tenker at når jeg blir gammel, kan jeg i grunnen godt tenke meg å ha det sånn - jeg og paprikamannen min; litt mer slitne, litt mer rynkete, og fortsatt røde. Og sammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar