Om småsøsken, lesing og Margrethe Kind

Det å være storesøster innebærer ansvar og forpliktelser, av og til blir man tvunget til å passe småsøsken, for eksempel, eller man må leke med dem når man egentlig ikke har lyst. Eller man må lese for dem fordi de maser.

Nå var det sånn at jeg likte å lese, så det var ikke noe stort problem å lese høyt for småsøsken. Det var bare det at de ikke alltid valgte det jeg hadde lyst til å lese.

Den ene søstra mi elsket historien om Margrethe Kind, skrevet av Dikken Zwilgmeyer. Utgaven jeg leste stod i en av Torbjørn Egners lesebøker. Historien om Margrethe Kind var så sørgelig, så sørgelig. Den handler om ei jente som ikke får være med i leken, hun gjør alt for å få være med, men blir oversett og ignorert.

Hun var saa græsselig almindelig. En lang, almindelig næse - lyseblaa øine - almindelig lysebrunt haar, almindelig mund, og almindelige ord kom der altid ut av den, - alt hvad Magrete vilde si, kunde jeg gjerne sagt fem minutter i forveien. Det var altid saadanne sandheter som ingen mennesker kunde motsi, det Magrete Kind kom med.

De andre jentene i klassen er i selskaper og arrangere selskaper - Margrethe blir aldri bedt. En dag ber hun til selskap, og de andre bestemmer seg for å gå, selv om de riktignok ikke vil ha på seg de fineste kjolene sine. Selskapet blir gjennomført, og for oss som ser det utenfra, er det fryktelig, fryktelig synd på Margrethe.

Dagen etter dro Margrethe til en av klassevenninnene, Inger Johanne, som også er fortellingens jeg-person. Inger Johanne sniker seg ut, for å unngå Margrethe, som likevel oppdager det.

Det var sidste gang Magrete var oppe hos mig. Aldrig mere kom hun. Og ikke kom hun til nogen av de andre. Ikke gik hun paa gaten mere, bare paa skolen; der var hun stille, akkurat som før. Kanske litt stillere forresten; for hun kom aldrig med saadanne sandheter mere, som vi alle syntes var saa kjedelige.

Hele historien ender selvfølgelig trist; Margrethe blir syk og dør. På dødsleiet er det Inger Johanne hun vil treffe, og motvillig drar hun til Margrethe.

"Tænk jeg skal dø," sa Magrete pludselig ut i stilheten. Aa, hvor jeg graat; jeg bet i lommetørklæet, graat og hikstet. "Ikke graat," sa Magrete – "for jeg vilde gjerne, jeg vilde gjerne dø –" Fru Kind stod og glattet hodeputen. "Aa, saa glad hun har været i dere veninderne; – saa gjerne hun vilde være sammen med dere, stakkar; – men saa har det nu været saare stunder ogsaa, naar dere ikke vilde ha hende med dere. Stakkar, hun har nu ikke hat det hjem, som dere har hat – hun kunde staa bak gardinet der og kikke og graate naar dere gik forbi, og ikke kom indom hende. Aa, saa saart det var! Saa vilde hun nu endelig ha dette selskapet, da; – men da blev det rent galt efter det. Aa ja, nu trænger du ikke nogen stort længer, du vesle guldet mit." "Aa vær ikke vred, Magrete, vær ikke vred!" Jeg laa med hodet ned i sengeteppet og graat saa usigelig.

Det er så uendelig trist. Og jeg leste fortellingen igjen og igjen. Og søstra mi gråt og gråt. Og jeg fikk kjeft av mamma, fordi jeg fikk henne til å gråte.

Hver gang jeg skulle lese for søstra mi, ville hun at jeg skulle lese Margrethe Kind. Jeg vegra meg, siden jeg visste hvordan det ville gå, men hun lovet på tro og ære at hun ikke skulle gråte. Likevel - hun begynte å hulke, og jeg fikk kjeft. Igjen og igjen.

Det er mange år siden jeg har lest Margrethe Kind. Men historien finnes på nettet, og søstra mi er snart 40 år og kan lese selv. Og jeg tipper at hun fortsatt gråter på de samme stedene....