Andungene mine

.

Ikke at jeg har levende andunger, akkurat. Ikke at jeg skal ha levende andunger noen gang, heller, ikke noen levende fugl skal noengang inn i mitt hus, så sant den ikke flyr inn et åpent vindu helt av seg selv, og hvis så skjer, skal jeg gjøre det jeg kan for å få den ut.

Jeg er redd for fugler - de ser skumle ut, og de ser ut som om de kan komme til å fly rett på deg, og jeg tror for eksempel det er ganske vondt å få et nebb i panna. Noen fugler, som høner, ser til og med onde ut, og det tror jeg de er også, etter å ha sett hendene til noen venner av meg etter eggsanking.

Ender ser ikke onde ut, og en høst så jeg hele Engervannet fullt av ender, de skulle reise til syden, og akkurat da jeg så dem, begynte de å fly - det så ut som om hele vannet løftet seg, og det var stilig å se på, men det fikk meg ikke til å like ender noe bedre. Ikke at jeg ikke liker ender, min danske venninne lager verdens beste andestek, med en saus man kan besvime av, men det var ikke akkurat mat jeg skulle skrive om nå.

Nå skulle jeg presentere mine nye heklegreier - andungene. Jeg pleier å navne dyrene mine, men disse har akkurat blitt montert og fått nebb, så det er ingen bråhast, men det aner meg at Andor, Andrine, Anders og Andrea er representert i flokken. De er akkurat passe store for små hender å holde i, og havner nok etterhvert i såpebutikken min under merkelappen "En liten venn".
.