Ut på tur...

.

Det hender jeg ser de går forbi her jeg bor, de voksne som går søndagstur. Det er gjerne to par sammen - først går mennene, så kommer damene noen skritt etter. Av og til, men ikke så ofte, har de en sekk på ryggen. Enda sjeldnere bærer de med seg en kurv.

Det ser egentlig kjedelig ut, og det pleier ikke å se ut som om de koser seg så veldig, de som går. Det ser mer ut som om de gjør det fordi de alltid har gjort det, det er søndag - ut på tur, late som om man ikke er sur.

En jeg kjenner sa at noe av det han ble mest forundret over da han flyttet til Norge, var all den formålsløse gåingen. Det å gå bare for å gå, og ikke fordi man skulle et bestemt sted, var helt ukjent for ham, og han påstår at det er noe man aldri kan venne seg til, bare late som om man har vennet seg til...

I alle fall, jeg har vært på søndagstur i dag. Vi hadde med sekk. Riktignok hadde vi bare kaffe i sekken, men vi hadde med sekk, og når man har med sekk med noe som skal spises eller drikkes, er ikke turen formålsløs. Jeg synes egentlig at det i tillegg til kaffe må være med minst en sjokolade som belønning for å ha gått opp en ekstra lang bakke, og min mann, som har gått tur med meg før, synes også det. Men siden hun som jobbet i kiosken vi stoppet ved muligens kunne vunnet en pris i mesterskapet for tregeste kioskansatte og hun som stod foran oss i kioskkøen hadde veldig mange post-i-butikk ting hun skulle sende, hadde vi altså bare med oss kaffe.


Vi våget oss altså ut i skogen uten proviant. Vi vasset i høstløv, og plukket traktkantarell vi ikke visste at vokste i akkurat den skogen, og vi gikk på de små stiene der vi aldri kunne gå den gangen vi pleide å leie med oss små mennesker på tur. Og vi hadde glemt sitteplater, men siden vi var voksne kunne vi sitte på fjellet, vi pleier ikke å ramle og få skrubbsår på knærne som gjør at vi gråter lenge, lenge, helt til noen gir oss noe godt å spise, for eksempel.

Og vi tenkte at dette visste vi ikke da vi hadde små barn og det var hyggelig på tur, selv om vi hadde mye å bære på, og det var sitteplater og pølser og klesskift overalt. Vi trodde ikke at vi skulle få livene våre tilbake på denne måten, og i alle fall ikke at vi skulle like det så godt.

Og det gikk bra likevel, uten sjokolade, opp de bratte bakkene også. For da vi kom opp på et lite fjell stod de der og blomstret i vinden, Natt-og-dagene, som helt hadde glemt at det var høst. Og det var en belønning like god som sjokolade.


Og vi tenkte at voksne ikke trenger å gå to og to etter hverandre på tur langs veien, det går helt fint på små stier i skogen, og vi tenkte at dette skal vi gjøre igjen, for eksempel neste søndag, hvis det ikke regner eller er grisekaldt, vi er nemlig dypt uenige i utsagnet om at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Den samme som sa det først, var sikkert den samme som sa: "ut på tur, aldri sur", mens han egentlig var kjempesur uten at han viste det mer enn med de litt sammenbitte kjevene mens han snakket, og han slettes ikke syntes det var godt å putte føttene i gummistøvler.

Og hvis det ikke regner, eller er grisekaldt, skal vi ha med oss sitteplater og pølser, men ikke klesskift. Og vi skal forberede oss litt bedre, sånn at vi har med kaffe og belønningssjokolade. Det er jo ikke sikkert man finner stemorsblomster hver søndag i oktober.
.