Det fortsetter å regne

Jeg fortsetter å hekle. Det vil si, jeg gjør den kjedelige jobben som følger med alt håndarbeid; jeg monterer. De hekla chihuahuaene ble søte, og fortsatt ligger det flere på monteringsvent. Det greie med å hekle hundene sine sjøl, er at de verken trenger å gå tur i regnet, de bråker ikke, og spiser ikke. Nå vet ikke jeg om chihuahuaer egentlig har behov for å gå tur i regnet, eller om det holder at de får løpe en runde på gulvet, men uansett trenger ikke jeg å gå ut i regnet siden jeg ikke har hund. For noen år siden hadde jeg virkelig lyst på hund, jeg er egentlig ikke helt sikker på hva det var som utløste det ønsket, det kan ha en sammenheng med at ungene mine har blitt store, og at jeg trengte en liten venn å lufte. Altså, at menn i førtiårskrise ofte ønsker seg stor motorsykkel er ikke så uvanlig, så det er vel heller ikke rart at jeg ville ha en liten hund. I alle fall, familien min var ikke fra seg av begeistring over mors ønske om hund. Da innførte jeg fantasihunden "Mulle" en stund, og det hjalp - jeg fikk lov til å få hund. Det er mulig at familien snudde fordi de enten vennet seg til at det var en hund, om enn ikke synlig, i huset, eller at de tenkte at det var best at den gærne kjerringa med usynlige venner fikk det som hun ville. Hva skjedde så? Har jeg hund? Nei, jeg ombestemte meg og begynte på kunstskole i stedet - det er mange måter å ha midtlivskrise på....