Ugrasset har hatt gode kår i sommer, i alle fall i hagen min. Jeg går ikke ut og pirker i jorda når det regner - da sitter jeg inne og er vær-sur, eller, som noen kanskje har fått med seg; jeg bedriver en slags tvangsmessig hekleaktivitet. I dag har det ikke regnet, og jeg har vært ute og kriseluket. Det spretter opp brennesle og skvallerkål hos meg, og masse annet ugrass som jeg ikke vet hva heter. En gang tenkte jeg at måten å kvitte meg med skvallerkål på var å spise den opp, men som en del andre sunne grønne ting: den smaker ikke menneskemat. Så jeg napper litt her og der, og tenker at det er godt jeg bor litt avsides til. Men så, midt oppe i alle elendigheten av skvallerkål og snegler, så jeg stokkrosene mine. Stokkrosene mine har jeg kjent helt fra de var frø - ja, egentlig enda lenger, siden jeg også møtte opphavet deres. De kommer fra Ribe i Danmark. Utenfor et bittelite hus stod det en stokkrose nesten avblomstret. Stokkroser er noe av det danskeste jeg vet, og jeg liker det danske. Jeg tok med meg en frøkapsel, som jeg sådde året etter. Og året etter det igjen blomstret hun, stokkrosa mi. Akkurat som opphavet er hun nesten svart - svartere blomster er det sjelden å se. Og nå har jeg hatt henne i 7 år. Og hun står der, høy, svart og minner meg om Danmark.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar