Tur på kirkegårder...

.

Helt fra jeg var liten, har jeg likt å gå på kirkegårder. Den gangen pleide jeg å plukke markblomster som jeg la på gravene til folk jeg ikke kjente, til de som hadde ustelte graver og så ut som om de var glemt. Den gangen kjente jeg ingen som lå på kirkegårder.

Nå kjenner jeg mange. Jeg er ikke like flink til å legge blomster på kirkegården, ikke til de jeg kjenner, en gang. Ikke fordi jeg har glemt, men fordi jeg har andre måter å huske på.

Fortsatt liker jeg å gå på kirkegårder. Jeg går nesten alltid på kirkegården når jeg kommer til et nytt sted. Jeg leser navn jeg ikke kjenner så godt, navnetradisjonene på et sted er godt synlig på kirkegården. Og jeg lager små historier inne i hodet mitt. jeg stopper ofte litt ekstra opp ved barnegraver.

Noen ganger finner jeg små, fine ting på kirkegården. Som det lille røde hjertet noen har laget ved et av navnene på minnesmerket over Estonia-ofrene. Jeg liker å se små tegn på at noen husker.

Og noen ganger gråter jeg litt.
.