Torskerogn...

.

Jeg følger opp gårsdagens mandarinsteinhjerte med et bilde av torskerogn, også med en slags hjerteform.
Jeg har aldri tilberedt fersk torskerogn før, og skal aldri gjøre det igjen heller, men en liten prat på lærerværelset i dag brakte fram minner om barndommens torskerognmiddag.

Jeg likte torskerogn. Jeg likte smaken og konsistensen, og syntes formen var spennende. Det synes jeg fortsatt, at formen er spennende. Men min torskerogn smakte ikke som barndommens torskerogn, selv om jeg leste lenge og vel i Ingrid Espelids kokebok. Enten har torskerogna endra seg med åra, eller mine smaksløker har endra seg, eller så var mora mi flinkere til å lage torskerogn enn det jeg er...

Ofte leker jeg med maten. Jeg har utført avanserte hjernekirurgiske inngrep på blomkål, for eksempel. Og da torskrogna la på fjøla og så ut som en hjerne, hadde jeg veldig lyst til å skjære i den. Jeg gjorde det ikke, siden jeg hadde lest at man for all del ikke måtte stikke hull på posen, da ville nemlig en million egg lekke ut.

Jeg angrer. Noen typer mat bør man heller leke med enn å spise, og for meg faller torskerogn i den kategorien. Jeg ville garantert likt torskerogn bedre om jeg hadde lobotomert den i stedet for å spise den.

Jeg skal aldri mer tilberede torskerogn, og jeg tror at jeg skal la noen andre ting som er minner om barndommens smaker, fortsette å være minner. Og kommer jeg over en torskerogn igjen, skal jeg finne fram skalpellen og leke med den.....

Men pus var i alle fall fornøyd.
.