Noen er alene....

.

 Når snøen blir borte, kommer de fram, de som har blitt alene denne vinteren. Mer eller mindre uskadet har de kommet fra atskillelsen.

Denne hvite votten, for eksempel, ser ganske optimistisk ut, som om den fortsatt håper å bli gjenforent med partneren sin. Den er ikke klar for å bøye hodet, og strekker ut tommelen og prøver å nå fram til den andre.

Denne votten, mest sannsynlig strikket med kjærlighet, er i ferd med å gi opp. Den bøyer seg nedover, men har heller ikke gitt helt opp. Den har fortsatt mye å gi, og kan varme en hånd når den trenger det. Jeg lurer på om noen savner den...

Som et rødt hjerte ligger den i gresset. Her er det ikke mye håp igjen, men den er fortsatt ganske hel. Det kan fortsatt skje et under, og noen som kjenner den kan komme forbi. Men optimistisk ser den ikke ut, heller som en som vil legge seg under dyna og håpe at det går over.

Denne ser litt trassig ut. Mulig den har ligget der en stund, men den ser ikke ut til å gi seg. Den spriker med fingrene, og hadde sikkert ropt med mye stemme om den hadde kunnet.

Mens andre er i ferd med å gå i oppløsning. Knust, glemt og forlatt.

Og noen er så ødelagt at de nærmest er utslettet og går i ett med underlaget....

.