Katten min er nok mer enn gjennomsnittlig sta. Hver gang jeg har vært borte, er hun fornærmet og bruker lang tid på å nærme seg igjen. Vanligvis følger hun meg rundt, hun går i beina mine, og kommer og strekker seg så jeg kan bære henne.
Når jeg har vært borte noen dager, går hun demonstrativt foran meg, når jeg snakker til henne ser hun en annen vei, og hun vil absolutt ikke bæres.
Så går det en dag eller to, og hun vil bæres litt. Aller nådigst får jeg lov til å løfte opp Kattedronningen, og ha henne på armen i et par minutter, før hun går sin vei, setter seg ned utenfor rekkevidde og stirrer.
Hun setter seg ned akkurat utenfor berøringsrekkevidde og snur seg bort når jeg snakker. Og sånn skal vi ha det noen dager til, helt til Dronningen tar meg, lydige slave, inn i varmen igjen, og kommer for å bli båret, for å bli kost med, og for å sove i min seng.
Akkurat når det passer henne, selvfølgelig.....
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar