Noen ganger tenker jeg at jeg nok er litt som ei humle når jeg er ute i hagen min, suser rundt, og vet ikke helt hvor jeg skal. Jeg luker litt rundt en blomst, så litt rundt en annen, før jeg surrer videre, prøver å ikke kræsje i brennesle, før jeg setter meg ned igjen.
Armene mine er litt for små for den store hagen min, akkurat som at humlas vinger heller ikke passer den helt.
Men vi klarer oss, både humla og jeg, der vi surrer rundt, og tar avstikkere innom blomster vi synes er fine, vi klarer oss, med de vingene vi har, og det vi ikke får til, får vi overlate til de med større vinger og større armer.
.
Det er godt å suse rundt på denne måten og innse at man ikke rekker over eller klarer alt på egen hånd!
SvarSlettEt riktig trivelig innlegg og bilde. :)
Takk skal du ha - det er godt å suse rundt, og det er ekstra godt å ha med kamera når en humle er rett ved siden av - særlig for oss som ikke pleier å ha kameraet med over alt :-)
SvarSlett