Den ikke så veldig kloke katten Hroar og mannen i huset, liker hverandre ikke. De går rundt og kikker stygt på hverandre, og noen ganger ser det ut som om de hater hverandre. Noen ganger biter Hroar Mannen. Hardt, så det blør.
- Han har blitt snillere, sier jeg til Mannen, han biter ikke lenger, se, han vil bli vennen din.
Hroar legger seg i fanget mitt, og maler og brummer. Høyt. Av og til stopper han opp, og ser på Mannen.
- Se, han hater meg, sier Mannen. Han ser i alle fall stygt på meg.
- Neida, svarer jeg, klapper den lurvete katten, og belønnes med dyp brumming, og et hode som stryker seg inntil meg.
Så en kveld mistenkte jeg Mannen for å ha rett. Hroar kom inn, gned seg inn til beina mine og hilste. Så gikk han rett ut i gangen, der Mannens arbeidstøy hang. Han gikk rett bort til klærne, og markerte, på hannkatters vis, revir.
Så gikk han videre inn på mannens arbeidsrom, stilte seg med rumpa mot bassgitaren, rista på halen og spredte dråpene sine. Jeg tørket og vasket så godt jeg kunne, og tenkte at der, Hroar, der gikk du til krig.
- Hva skal jeg svare med, sa Mannen dagen etter, jeg kan jo ikke akkurat pisse i matskåla, heller.
Jeg har tatt en alvorsprat med Hroar. Jeg har sagt at nå kommer ballene til å forsvinne, dette var bokstavelig talt dråpen. Det er bare det at katten aldri er hjemme når det passer med et besøk hos veterinæren.
Nå er det våpenstillstand i hjemmet. Mannen rører ikke katten, og katten pisser ikke på bassgitarer. De går rundt og kikker på hverandre, på god avstand.
Katten har fortsatt baller, men ikke så lenge til. Selv om han nok er en dyktig kattekriger ute i verden, er det ikke sånn hjemme i huset. Her er nemlig resultatet gitt : Den med de største ballene vinner....
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar