Panda er trist. Hun går korte turer ut, rister på labbene, og løper inn igjen. Dagene bruker hun til å sitte i vinduskarmen og se på verden. Hun er som en gammel dame som fryser lett, og er redd for å brekke lårhalsen. Nå tror jeg ikke Panda er redd for å brekke noe som helst, men hun liker ikke å få snø på potene. En og annen trist lyd kommer fra henne der hun sitter, hun stirrer og stirrer. Heldigvis har hun utsikt til fuglebrettet.
Hroar venter også på våren. Men har ntar det ikke så tungt - han er ikke redd for å få snø på potene, og han ruller gjerne litt i snøen. Og våren, den kommer, bare man sover lenge nok....
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar