Før var poteta en venn. Hver eneste dag var den der, i alle fall nesten, og utgjorde en stor del av middagen. Vi lærte om poteta, hvor viktig den var for at folk skulle unngå å sulte. Vi lærte om potetprest og potetpest.
De færreste av oss hadde vel tatt opp en potet noen gang, men fortsatt var det noen som kalte høstferien for potetferie. Og vi sang om poteta. Kom, Kåre, Petter, Hans og Frans, sang vi, om å lete etter poteter.Jeg husker ikke teksten helt. Jeg har funnet en variant av den, på Tromøy historielags side. Jeg tror ikke den er akkurat sånn som vi sang den, men det er i alle fall nesten den samme sangen. Jeg kan ikke huske at vi sang om å støte i trompeten, jeg trodde vi sang at vi synger mens vi leter, men hukommelsen er en skjør ting, så sikker er jeg ikke...
POTETVISE
Fra engelsk av Jakob Fjalestad.
Kom. Kåre, Petter, Hans og Frans, vi støter i trompeten
Og stemmer i en munter sang til ære for poteten!
Hipp hipp, hei, hurra! Leve den som leter!
Det var en indianer visst som spiste først poteter.
Nå alle folk fortærer dem, du verden hva vi eter!
For alle mann i alle land, vi liker jo poteter!
Hver vise har sin egen klang, sin tone, som det heter.
Og denne visa er en sang som handler om poteter.
Noen år etter kom "Ta en potet"-sangen. Noen ganger har jeg lurt på om all kjefta poteta har fått, egentlig var for å bli kvitt den sangen.
I alle fall: Plutselig var ikke poteta en venn lenger. Poteta som før reddet oss, gikk over til å gjøre oss tjukke og dumme. Jeg lurer på om noen synger for poteta nå?
.
Denne husker jeg fra skolen:-))) Tror den blir brukt fremdeles.
SvarSlett