Jeg har sagt det før, at jeg bor i et hus der det nesten alltid er mulig å treffe et våkent menneske. "Egentlig trenger vi ikke så mange senger", sa mannen min her en dag, "det står jo alltid en ubrukt seng et sted selv om alle er hjemme."
Jeg er våken og tegner små damer som bærer ting, og når jeg ikke gjør det, leiter jeg etter jula. Ei jeg kjenner fortalte meg at hun fant jula i kjelleren, selv holder jeg en knapp på at jula bor i skapet under trappa.
Jeg bor i huset som ikke sover, og forleden natt ble jeg jaget ut av kjøkkenet av husets 18-åring, han sier at mellom klokka 0400 og 0600 er kjøkkenet hans. Han romsterer rundt og koker ting, jeg romsterer rundt og leiter etter jula.
De gangene noen ringer meg tidlig om morgenen og lurer på om jeg har stått opp, vet jeg ikke alltid hva jeg skal si. Har man stått opp hvis man ikke har lagt seg? Om jeg sier nei, høres det ut som om jeg er i senga uten å ha stått opp - det er jo ikke riktig det heller.
"Våken, på en måte", skal jeg si neste gang noen spør, da trenger jeg ikke å forholde meg til uttrykket stå opp - norsklærere kan bruke veldig mye tid på å tenke over ord og uttrykk. "Våken, på en måte". Akkurat sånn kjennes det ut.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar