Om våkne gresshopper og trøtte damer...

Det er en gresshoppe i huset mitt. Den er absolutt våken, og den skulle helt sikkert ønske at den var ute sammen med gresshoppevennene sine. Jeg er absolutt våken og skulle også ønske at den var ute sammen med gresshoppevennene sine. Det kommer lyd fra gresshoppen. Høy lyd. Likevel finner jeg den ikke.

Egentlig liker jeg gresshopper. Særlig om dagen. Og ute. Best liker jeg de små brune gresshoppene, de ser hyggelige ut der de hopper rundt i grøftekanten. Katten min liker dem også. Katten min liker i grunnen flere innsekter - rett som det er kommer hun inn med både gresshoppeben og sommerfuglvinger festet i værhårene.

De store grønne gresshoppene liker jeg ikke så veldig godt. Særlig ikke etter at jeg tråkka på en sånn en gang - barbeint. Jeg husker fortsatt den knasende lyden og de ekle gresshoppegreiene som satt fast på foten min.

Innegresshoppen er stille et par minutter, og så kommer den plutselig med en gresshoppelyd igjen. Egentlig pleier jeg å være glad for å høre gresshoppelydene - jeg går på en måte rundt og venter på at de skal forsvinne. Man kan av og til høre ikke så veldig gamle mennesker si at det ikke finnes gresshopper lenger, sånn som det gjorde før. Jeg har opplevd at folk har sagt det i sommerkvelden, mens jeg vitterlig har hørt gresshoppene lage lydene sine. Visstnok er gresshoppelydene noe av det første som pleier å forsvinne når hørselen blir dårligere med alderen. Så altså - jeg pleier å være litt glad når jeg opplever å høre gresshoppene enda en sommer.

Men ikke i natt. Det er heller ikke mange netter siden det var en gresshoppe på mitt soverom om natta. I min fantasi ble den større og større, og da jeg gikk på gresshoppejakt forventet jeg å finne en kjempestor grønn gresshoppe. Jeg fant en liten brun en i en krok, og jeg bar den forsiktig ut.

Natten etter hørte jeg gresshoppene ute - det var på en måte to typer lyder fra dem - det virket som om det var en gruppe med litt rolige brumlete lyder, og en annen gruppe som var mer høye og hektiske. Og innimellom var det en avviker som ikke hørtes ut som noen av de andre. Jeg tenkte at det var min gresshoppe, den jeg reddet, og at den var jaget inn i huset av de andre gresshoppene, som rett og slett ikke orket å høre på den mer. Og nå tror jeg jammen at de har jaget den igjen, og at den nå befinner seg et sted i nærheten av meg, men bedre gjemt denne gangen.

Og jeg tenker at bare jeg finner den, skal jeg bære den helt bort i skogkanten, og håpe at den ikke finner veien tilbake. Hvis ikke katten finner den først...