Jeg er glad i hagen min. Jeg er glad i hagen min selv om jeg ofte føler at jeg er i en evig kamp med naturen, en kamp jeg er nødt til å tape, siden hver gang jeg rydder et lite felt, eller luker et bed, står naturen klar til å rykke inn å ta landet tilbake.
Jeg er glad i hagen min, selv om jeg ikke liker alle som bor i den, jeg misliker liljebillene, selv om de har fin farge, jeg liker ikke veps, eller brennesle. Jeg er glad i hagen min, selv om skvallerkålen er mye mer utholdende og levedyktig enn plantene jeg prøver å passe på.
Jeg er glad i hagen min, og kjemper for harde livet mot at iberiasneglene skal få herredømme over den og overta den fullstendig.
Jeg er glad i hagen min, men jeg tenker ganske ofte at det er slitsomt å ha den, og at jeg kanskje ville hatt det bedre uten.
På sånne dager er det ekstra godt å gå ut i den uoppdragne hagen å se kantarellene lyse opp, og tenke at i en tam, velfrisert hage skjer ikke det så ofte. Og da tenker jeg at akkurat så rotete vil jeg ha det, sånn at jeg kan bli overrasket og glad når jeg finner noe jeg ikke visste var der...
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar