Rotter i huset

"Når ungene dine flytter hjemmefra, må du huske på å markere eiendom på rommene deres," sa hun, den kloke damen jeg var i kollokviegruppe sammen med, "om ikke annet må du sette inn en symaskin eller en bokhylle for å vise at det ikke er deres suverene territorium lenger," fortsatte hun. Hun visste hva hun snakket om, hennes voksne sønn hadde flyttet hjem på gutterommet som om ingenting hadde hendt, og som om årene på medisinstudiet ikke eksisterte.

Hun var voksen, over 40. Jeg var tidlig, tidlig i 20-åra, og det virkelt utenkelig at mitt bittelille barn noen gang skulle ha lyst til å flytte fra meg. Etterhvert så ble det klarere og klarere at mitt lille menneske var helt sitt eget, og at hun en dag skulle ut i verden å klare seg selv, var en selvfølge. Da hun flyttet for å studere, visste jeg at hun var voksen, og at hun aldri mer skulle bo hos meg.

Likevel, jeg husket på det den kloke damen en gang sa, og vi satte inn en arbeidspult med pc på det som hadde vært hennes rom.

Det jeg glemte, var råd nummer to fra den kloke voksne damen, det om å aldri la utflytta unger ta med seg kjæledyr hjem.... Min største unge har akkurat vært på besøk, og denne gangen kom hun ikke alene. Hun kom med sine to rotter, Ronny og Raymond. To søte, morsomme dyr, som er snille og sosiale, som er morsomme å se på og hyggelige å kose med. Og som er her. Hos meg. For den eldste datteren har reist hjem til seg selv for mange dager siden. Rottene har ikke reist noe sted. De bor på rommet til den eldste hjemmeboende. Selvfølgelig er det bare midlertidig. Og de er jo så søte...

Og jeg har begynt å leite i hukommelsen, for jeg er sikker på at det var tre ting hun sa, den kloke damen, om hva man burde gjøre når barna flyttet hjemmefra...

Håpet er lysegrønt...

... og som utdannet norsklærer burde jeg selvfølgelig huske hvem som sa det først. Jeg tror det er tittelen på ei novelle av Alexander Kielland, jeg tror det så mye at jeg nesten er sikker, og gidder ikke å sjekke det. Ikke er det så viktig akkurat nå heller, det viktige er at våren er lysegrønn, ingenting i hele verden er mer lysegrønt enn våren.

Ute står bregnene, lysegrønne, og de ser akkurat ut som en gruppe med ungdommer - det ser ut som om noen snakker med hverandre, noen kliner litt, og noen står bare der og ser på. Jeg synes bregnene er på sitt fineste akkurat nå, der de står og ruller seg litt mere ut for hver dag, akkurat som ungdommer, helt til de er helt ferdige og voksne.

Jeg tenker at kanskje vikingene også så på bregnene, og tenkte at de var fine og sammenrulla og lysegrønne. Og at de, vikingene, ikke bregnene, tenkte at dette vil jeg fange, dette vil jeg skjære ut i tre. Og at de gjorde nettopp det. Eller kanskje ikke. Det spiller ikke noen stor rolle om hvorvidt bregnene var med på å inspirere til dragehodestilen - det er morsomt å lage tanker rundt at det kunne vært sånn.

Og hvis jeg var viking, eller treskjærer, ville jeg i alle fall latt meg inspirere av bregnene. De lysegrønne, om våren.

Forsythia

Hvis Forsythia hadde vært en dame, forestiller jeg meg at hun hadde vært en litt streng mager dame med brune strømper og fornuftige sko. Hun er definitivt te-drikker, og hun drikker gul Lipton te, ikke fordi den er god, men fordi hun alltid har drukket den.

Hun er klar og tydelig når hun uttaler seg om noe, og hun er ofte så stram at man kan si hun er krass. Selv om man egentlig er litt redd henne, og ikke liker henne noe særlig, er det likevel noe der som fascinerer og som får oss til å gi henne oppmerksomhet og behandle henne med respekt.

Og av og til glimter hun til og viser en annen og mer fargerik side av seg selv.

Nå er jo ikke Forsythia noen dame, da. Hun er en busk som vokser i hagen min, en gullbusk, og akkurat nå blomstrer hun. Hun blomstrer på naken kvist, med blomster som er så gule at de nesten ser ut som noe noen har plassert der.

Og akkurat som den damen som finnes i min fantasi, er min gullbusk ganske streng og kjedelig, og jeg liker den nok ikke så godt. Likevel, jeg passer på å klippe den ned etter blomstring, og jeg følger med for å se om den har det bra.

Og av og til, om våren, glimter den til og viser en annen og mer fargerik side av seg selv....

Flere hekla chihuahuaer

Her er et nytt kull hekla chihuahuaer, b-kullet etter at jeg begynte å sette navn på dem. Møt, i første rad fra venstre: Benny, Balder, Bailey, Brownie og Baltazar. Bakerst fra venstre står: Bianca, Blanche og Brittney.

Om jeg skal hekle alfabetet? Lite trolig, men man kan aldri vite med besettelser. Noen jeg kjenner tror jeg ikke stopper før jeg har hundre, jeg er ikke like sikker. Uansett - c-kullets to første ligger allerede umontert i en pose, så noen flere blir det i alle fall.

Vår - igjen og igjen...

At våren kommer på nytt hvert år, er noe jeg vet og forholder meg til. I min verden er det ikke like vanlig at våren kommer mange ganger, men det synes jeg den har gjort i år.

Jeg har vært ute og luket brennesle den ene dagen, og sett på snøværet dagen etter. Jeg rakk å plukke inn noen snøklokker, før de -nettopp- forsvant i snøen.

I begynnelsen av påska var jeg ute og så på krokusene mine, før de ble dekket av en halv meter snø. I dag kikket de fram igjen - litt pjuskete, men i live, akkurat som noen mennesker jeg kjenner som har en fantastisk evne til å reise seg etter å ha gått på trynet gang på gang.

Nå håper jeg bare at de får en litt rolig april, både krokusene og alle andre som har reist seg etter å ha vært tynget ned av det kalde, våte.

Et kull hekla chihuahuaer

Et helt kull med chihuahuaer er blitt ferdig nå i påskeferien - de sitter på ei hylle og ser veldig søte ut.

Tidligere ga jeg navn til alle kosedyrene jeg laga, og det har jeg tenkt å begynne med igjen. Så vidt jeg har skjønt, får alle dyr i samme kull navn som begynner med samme bokstav, og siden dette er det første kullet jeg navner, vil disse ha navn som starter med a.

Så altså, møt, nede fra venstre: Alma, Alvin, Arman og Amina. I annen rekke fra venstre finner du Albus, Anouk, Ariel og Anitra.

Om småsøsken, lesing og Margrethe Kind

Det å være storesøster innebærer ansvar og forpliktelser, av og til blir man tvunget til å passe småsøsken, for eksempel, eller man må leke med dem når man egentlig ikke har lyst. Eller man må lese for dem fordi de maser.

Nå var det sånn at jeg likte å lese, så det var ikke noe stort problem å lese høyt for småsøsken. Det var bare det at de ikke alltid valgte det jeg hadde lyst til å lese.

Den ene søstra mi elsket historien om Margrethe Kind, skrevet av Dikken Zwilgmeyer. Utgaven jeg leste stod i en av Torbjørn Egners lesebøker. Historien om Margrethe Kind var så sørgelig, så sørgelig. Den handler om ei jente som ikke får være med i leken, hun gjør alt for å få være med, men blir oversett og ignorert.

Hun var saa græsselig almindelig. En lang, almindelig næse - lyseblaa øine - almindelig lysebrunt haar, almindelig mund, og almindelige ord kom der altid ut av den, - alt hvad Magrete vilde si, kunde jeg gjerne sagt fem minutter i forveien. Det var altid saadanne sandheter som ingen mennesker kunde motsi, det Magrete Kind kom med.

De andre jentene i klassen er i selskaper og arrangere selskaper - Margrethe blir aldri bedt. En dag ber hun til selskap, og de andre bestemmer seg for å gå, selv om de riktignok ikke vil ha på seg de fineste kjolene sine. Selskapet blir gjennomført, og for oss som ser det utenfra, er det fryktelig, fryktelig synd på Margrethe.

Dagen etter dro Margrethe til en av klassevenninnene, Inger Johanne, som også er fortellingens jeg-person. Inger Johanne sniker seg ut, for å unngå Margrethe, som likevel oppdager det.

Det var sidste gang Magrete var oppe hos mig. Aldrig mere kom hun. Og ikke kom hun til nogen av de andre. Ikke gik hun paa gaten mere, bare paa skolen; der var hun stille, akkurat som før. Kanske litt stillere forresten; for hun kom aldrig med saadanne sandheter mere, som vi alle syntes var saa kjedelige.

Hele historien ender selvfølgelig trist; Margrethe blir syk og dør. På dødsleiet er det Inger Johanne hun vil treffe, og motvillig drar hun til Margrethe.

"Tænk jeg skal dø," sa Magrete pludselig ut i stilheten. Aa, hvor jeg graat; jeg bet i lommetørklæet, graat og hikstet. "Ikke graat," sa Magrete – "for jeg vilde gjerne, jeg vilde gjerne dø –" Fru Kind stod og glattet hodeputen. "Aa, saa glad hun har været i dere veninderne; – saa gjerne hun vilde være sammen med dere, stakkar; – men saa har det nu været saare stunder ogsaa, naar dere ikke vilde ha hende med dere. Stakkar, hun har nu ikke hat det hjem, som dere har hat – hun kunde staa bak gardinet der og kikke og graate naar dere gik forbi, og ikke kom indom hende. Aa, saa saart det var! Saa vilde hun nu endelig ha dette selskapet, da; – men da blev det rent galt efter det. Aa ja, nu trænger du ikke nogen stort længer, du vesle guldet mit." "Aa vær ikke vred, Magrete, vær ikke vred!" Jeg laa med hodet ned i sengeteppet og graat saa usigelig.

Det er så uendelig trist. Og jeg leste fortellingen igjen og igjen. Og søstra mi gråt og gråt. Og jeg fikk kjeft av mamma, fordi jeg fikk henne til å gråte.

Hver gang jeg skulle lese for søstra mi, ville hun at jeg skulle lese Margrethe Kind. Jeg vegra meg, siden jeg visste hvordan det ville gå, men hun lovet på tro og ære at hun ikke skulle gråte. Likevel - hun begynte å hulke, og jeg fikk kjeft. Igjen og igjen.

Det er mange år siden jeg har lest Margrethe Kind. Men historien finnes på nettet, og søstra mi er snart 40 år og kan lese selv. Og jeg tipper at hun fortsatt gråter på de samme stedene....