Håpet er lysegrønt...

... og som utdannet norsklærer burde jeg selvfølgelig huske hvem som sa det først. Jeg tror det er tittelen på ei novelle av Alexander Kielland, jeg tror det så mye at jeg nesten er sikker, og gidder ikke å sjekke det. Ikke er det så viktig akkurat nå heller, det viktige er at våren er lysegrønn, ingenting i hele verden er mer lysegrønt enn våren.

Ute står bregnene, lysegrønne, og de ser akkurat ut som en gruppe med ungdommer - det ser ut som om noen snakker med hverandre, noen kliner litt, og noen står bare der og ser på. Jeg synes bregnene er på sitt fineste akkurat nå, der de står og ruller seg litt mere ut for hver dag, akkurat som ungdommer, helt til de er helt ferdige og voksne.

Jeg tenker at kanskje vikingene også så på bregnene, og tenkte at de var fine og sammenrulla og lysegrønne. Og at de, vikingene, ikke bregnene, tenkte at dette vil jeg fange, dette vil jeg skjære ut i tre. Og at de gjorde nettopp det. Eller kanskje ikke. Det spiller ikke noen stor rolle om hvorvidt bregnene var med på å inspirere til dragehodestilen - det er morsomt å lage tanker rundt at det kunne vært sånn.

Og hvis jeg var viking, eller treskjærer, ville jeg i alle fall latt meg inspirere av bregnene. De lysegrønne, om våren.