Rådyrfyll

Jeg deler hage med flere rådyr - det var litt irriterende i de åra jeg fortsatt hadde et håp om å ha tulipanbed om våren, men etter at jeg gav opp det prosjektet er det plass til både rådyrene og oss som ellers bor her. Ja, de napper litt i bedene, men det er det verdt - til gjengjeld får vi følge med på kalvene som vokser opp. Akkurat nå går det ofte en enslig bukk forbi, han har bare et horn, så vi har vår helt egne enhjørning. Vanligvis er rådyra ganske sky - de vil helst være i fred, og går når vi kommer for nærme, men i dag har vi hatt besøk av to voksne rådyr som ikke var så veldig redde. Den ene sjangla ganske lenge rundt under det store bjørketreet, mens kameraten stod ved siden av og kom med masse rådyrlyder - det hørtes mest ut som en slags hes bjeffing. Etter en lang stund gikk de sakte, sakte inn i skogen. Og der ligger de nok nå, tenker jeg, og sover ut rusen. De hadde nemlig vært på fest under plommetreet, og spist masse gjærede nedfallsplommer. Og jeg erfarte at fulle rådyr oppfører seg omtrent som fulle mennesker: de sjangler, bråker og vet ikke helt når det er på tide å gå hjem... Og nå er klokka så mye at det nærmer seg vel tida for at de neste dyra skal rykke inn i hagen min; jeg lurer på om det blir grevling-fest til natta.....