Juleblomst

.


For meg som har feiret jul på lavt nivå de siste årene, er ikke juleblomster det jeg har hatt mest av, og i alle fall ikke sånne som man kjenner fra de er små knopper. I år fikk jeg en amaryllis av moren min i november, og har klart å passe den hele tiden.

Her er den like før den springer helt ut. Og en ting er sikkert - amaryllis er superlett å få til - at en lever i vinduskarmen min, er bevis nok....
.

Engler daler ned i skjul...

.


Som så mange andre, trodde jeg også at englene dalte ned i et skjul da jeg var liten. Stall - skjul - i alle fall et uthus av et eller annet slag. Vi hadde ikke skjul, men naboen hadde, og det var jeg litt misunnelig på, og jeg kikka nok litt ekstra på det skjulet rundt juletider. Det tok litt tid før jeg forsto at ordet skjul hadde mer enn en betydning. Nå står englene helt åpenlyst i vinduskarmen min, verken i skjul eller skjul, fordi det er jul.

Det jeg lurer på nå, er hvem Lønnli, han som i blant oss går, er...
.

Nå er det jul igjen

.



Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!

Ja, nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!

Og grauten koker!
Og grauten koker!
Og grauten koker!
Og grauten koker!

Ja nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!

Og spurven sitter!
I ne-e-e-ket!
Og jæææ-æææii stapper!
Min lange pipe!

Og synger:

Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!

Og bestefar kommer!
Og bestefar kommer!
Og bestefar kommer!
Og han er nisse!

God kveld, du gamle!
God kveld, du gamle!
God kveld, du gamle!
Sett fra deg stokken!

Ta av deg maska!
Her har du flaska!
Ta av deg maska!
Her har du flaska!

Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!

Og vi synger salmer!
Under juletrepalmer!
Og vi synger salmer!
Under juletrepalmer!

Og jeg pakker opp skrujernet!
Og jeg pakker opp skrujernet!
Og jeg pakker opp skiskraperen!
Og jeg pakker opp skiskraperen!

Takk onkel Petter!
Takk tante Laura!
Den der var grei den!
Den der var grei den!

Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!

Og ribba smaker!
Og her er kaker!
Og ribba smaker!
Og her er kaker!

En liten dram til?
Litt mere sursild?
Litt mere sursild
Litt mere sursild...

Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!

Ja nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
-Arild Nyquist, 1972
.

Mus i skuffen, og rotte på fanget

.


Mye hyggeligere enn de ville musene som løper rundt i kjøkkenskuffene, er de tamme rottene som bor på Odas rom. Her prøver Ronny, eller er det kanskje Raymond, å snike til seg et lite kyss.

De er mye hyggeligere enn andre gnagere vi har hatt i huset også, rottene, og da sammenlikner jeg ikke bare med sånne vi setter opp feller for å bli kvitt. Ikke hyler de etter mat, ikke løper de i hjul om natta, og de er vennlige og sosiale.

Og nei, dette er ingen annonse for å forsøke å bli kvitt dem....
.

Mus og pus i hus

.


Tidligere i dag hørte jeg at det kraslet i kjøkkenskuffen, og da jeg åpnet den satt det en søt, forskremt liten mus og kikket på meg med de søte museøynene sine. Med et tomt yoghurtbeger fanga jeg den, og bar den forsiktig ut. Jeg er ikke helt sikker på om det virkelig var en barmhjertighetshandling eller ikke, siden det både er hvitt og kaldt ute, men jeg orka ikke å bli musemorder sånn like oppunder jul.

Så, noen timer senere, åpnet jeg skuffen på nytt. Ny mus, og denne klarte jeg ikke å fange. Jeg, som egentlig liker dyr, liker ikke at de bor i min skuff, ikke før jul en gang liker jeg det. Skal de feire jul i mitt hus får de gjøre det inne i veggen, eller et annet sted som gjør at jeg ikke trenger å vite sikkert at de er der. Hadde de holdt seg inne i veggen, hadde de ikke opplevd at familien ble splittet opp like før jul, heller, men hadde kunnet leve i dekning en stund til, uten fare for utvisning.

Den eneste som ikke bryr seg om musene som piler rundt, er katten. Hun løfter ikke et øyelokk om der bråker aldri så mye i skuffen, hun som ellers er lynkjapp når ting som er mindre enn henne beveger seg. Kanskje hun er i julemodus, og innvilger juleamnesti til alle som søker dekning hos oss i år. Kanskje katten for en gangs skyld er den snilleste her.... Eller kanskje hun har tatt ferie og tenker at det er mye bedre å sove rundt i sengene enn å fange noe - hun har det godt, der hun ligger i varmen, gløtter opp av og til, før hun snur seg og sover videre.
.

Flere vesker...

.


Det er godt du ikke er morder, var det en som sa til meg en gang. Grunnen til at hun sa det til meg, er åpenbar for de som kjenner meg. Hvis jeg skal tegne en dame, blir det aldri bare en - jeg tegner 365, eller 730 - i alle fall ikke en. Da jeg skulle male en chihuahua, stoppet jeg heller ikke før jeg hadde ca 150 av dem, sånn cirka, jeg stoppet å telle før jeg sluttet å male....

Så når jeg sier at jeg skal lage en dameveske, vet de som kjenner meg at det ikke bare blir en. Denne gangen skal det ikke bli hundre, men kanskje fem eller ti. Og dette er nummer tre. Også den er å finne i den bittelille såpebutikken min nå før jul.

Og ja, det er godt jeg ikke er morder....
.

Damevesker

.


At jeg har tegnet en dame hver dag i hele år, er ingen hemmelighet. At de har blitt til en kalender for 2010, er det også mange som vet etterhvert. Når har noen av damene også blitt til vesker.

Selve veska er laget av nepal-ull og kjøpt ferdig - jeg er superdårlig til å sy glidelås, og er glad når jeg slipper. Dama har jeg overført til stoff og sydd på, så har jeg brodert en tekst til hver dame. Som vanlig er tekstene relatert til musikk, og jeg understreker at det ikke nødvendigvis er musikk som finnes i min mp3-spiller....


I alle fall - damene har blitt til vesker, og finnes i den bittelille såpebutikken i Bakgården i Sandefjord. Flere damevesker kommer senere.
.

Snart jul....

.


Kalenderen forteller at det snart er jul. Jeg har, i år igjen, forsøkt å fortrenge at det nærmer seg. Jeg har ikke kjøpt, laget eller tenkt på julegaver. Jeg har ikke ryddet fram en eneste ting som minner om jul, ikke en gang adventsstaken har jeg funnet fram. Og i dag forteller kalenderen meg at det er på tide å bli bittelitt julestressa.

Rundt meg ser alle ut til å forberede jul, facebook-profilene blir oppdatert om baking, vasking og kaldenderting. Jeg sniker meg fascinert rundt i profiler og blogger, og tenker: Når gjør de alt dette? De strikker sokker, baker krumkaker og fattigmann, vasker inne i alle kriker og kroker, kjøper julegaver, reiser på tur til Sverige og kjøper kjøtt og sprit, syr kostymer til juleavslutninger, pusser sølv, og stryker alt som kan strykes. Jeg tar meg i å mistenke at en del av disse damene ikke finnes i virkeligheten, bare i bloggeverdenen. Så tenker jeg at det er klart de finnes, og at jeg bare er misunnelig fordi jeg ikke har julekakene i boks, julematen i hus, og totalt mangler genet for rydding og vasking.

Jeg bestemmer meg for å late som noen dager til, som om det er lenge til jul. Jeg skal ikke kjøpe, lage eller tenke på julegaver denne uka heller. Jeg skal late som om jeg ikke vet at det er desember. Akkurat som den rosa som blomstrer i bedet mitt. Den vet ikke at det snart er jul, den heller.
.

Når mormor drikker kaffe

.


-Denne koppen fikk jeg av Gunvor, sier mormor. Hver eneste søndag, når vi drikker kaffe hos henne, sier hun det. Hun drikker alltid kaffen sin av akkurat den koppen, den som hun fikk av den eldste datteren sin, hun som ikke lever lenger.

Hun forteller gjerne små historier, om hvor tidlig Gunvor lærte å gå, eller hvor flink hun var til å jobbe. For mormor er koppen en kjær ting som gjør at hun husker. -Jeg drikker av den koppen, sier mormor, sånn har jeg Gunvor foran meg hver eneste dag.
.

Rognebær

.


Noen sier at hvis det er mye rognebær om høsten, får vi en snørik vinter. Her er det i alle fall mye rognebær. De henger høyt, og de er sure, men de er i alle fall pene å se på.

Jeg tror ikke at rognebærmengden kan påvirke været, erfaringen, og min noe pessimistiske legning, tilsier en vinter full av regn, avbrutt av litt snø av og til.

Så kan vi jo bare håpe at det kommer en ny sommer etterhvert - det er lenge siden sist....
.

Kattehule

.

Pandapus har gode dager. I alle fall når det ikke regner. Hun ligger rundt omkring og hviler seg om dagen, flere steder i hagen vår er det kattegroper, der hun har ligget gresset flatt. Flere steder, der det er busker og kratt, lager hun seg små huler som hun ligger i når det blåser eller regner litt.


Hun kommer fram for å spise, strekke seg eller bli klødd. Så legger hun seg igjen. Det er gode dager for Pandapuser, og netter. Da er hun våken og rastløs og jakter på de som er mindre enn henne selv. Eller skraper på døra for å komme inn. Eller ut. Hun skraper i alle fall.
Og vi som lever med henne, tenker at det er godt at vi ikke har lært henne å ringe på døra...
.

Gull i hagen

.

OK, jeg sutrer over ugrass som vokser fortere enn lukehendene mine klarer å forholde seg til, og jeg banner over de ekle brune sneglene som sklir rundt på slimet sitt og spiser valmuesøstre. Og jeg synes det regner for mye, eller for lite, og at hage av og til er et ork.


Men så har vi de gode hagedagene, dagene fulle av sommerfugler og blomsterduft og katt som ruller i grusen. Og de veldig gode dagene, når man finner små skatter i hagen. Heldig er den som bor i skogkanten i en litt lurvete hage, med katt og sommerfugler og blomster som lukter seinsommer. Og kantarell. I hagen. Og snart i magen.
.

Mormor tør ikke fly

.


- Jeg skal aldri fly, sier mormor bestemt. -Den eneste grunnen til at jeg kunne komme til å havne i et fly var hvis jeg var døende og ute av stand til å bestemme over meg selv, fortsetter hun. Tanken på at min mormor ikke skal være i stand til å nekte å fly selv om hun skulle være døende, er litt fjern. Min mormor er en bitteliten gammel dame, men hun har mer stahet i seg enn de fleste. Jeg tenker at om mormor noen gang skal ombord i et fly må hun ikke bare være døende, hun må være bevisstløs også.

Min mormor er født i 1911. Hun er 98 1/2 år gammel, og ja, når man blir gammel nok begynner man å telle halve år igjen. Da mormor var jentunge på Notdodden så hun et fly, eller, som det het da, flymaskin, fly over der hun bodde. Det lyser fortsatt i øynene hennes når hun forteller hvor overrasket hun ble da noen fortalte henne at det var folk oppi der. Hun var nok litt eldre enn på bildet over, der hun er sammen med både storebroren og lillebroren sin. Det å se et fly den gangen gjorde et så stort inntrykk på mormor at dette er en historie hun forteller igjen og igjen - ikke bare fordi hun er gammel og forteller de samme tingene flere ganger, hun fortalte denne historien for 40 år siden også, og da var hun bare 58.

Hun vet ikke helt sikkert når episoden med flyet skjedde. Men hun vet at det var før 1920, for da flyttet hun fra Notodden. Og når vi husker på at dette var fra flymaskinenes barndom, er det lettere å forstå mormors motvilje mot å fly. Det må ha vært et skremmende og fascinerende syn, et fly med vinger i flere etasjer og en mann med skinnhjelm på inni. Brødrene Wrights første bemannede flytur var i 1903, og den første flyvningen i Europa ble gjennomført av Alberto Santos-Dumont den 23. oktober 1906 da han fløy 60 meter med maskinen 14 Bis.


Min mormor er egentlig en modig dame. Hun er ikke redd for å si det hun mener, og hun er sta og gjør som hun vil. Og hun skal aldri fly. Bare hvis hun er døende og noen andre bestemmer over henne. Hun har aldri, og skal aldri, ha på seg et par langbukser heller. Men det er en annen historie....

Bildene over:
- Mormor og brødrene hennes
- Brødrene Wrights flytur i 1903, hentet fra Wikipedia
.

Sommerfugldager

.

De gjentar seg hvert år, sommerfugldagene. Noen dager i august er verden full av sommerfugler, i alle fall min lille verden. I hundetall kommer de, og koser seg på den store sommerfuglbusken vår.


Når de ikke henger rundt på busken ligger de i grusen eller hviler seg på husveggen. Det hender vi må stoppe bilen og slippe ut sommerfugler som har kommet seg inn og som gjerne vil på bytur. Og vi må jage dem ut av huset, forsiktig, uten å skade de skjøre vingene. Og de dagene det er sommerfugldager må vi se hvor vi setter føttene.


Dronningkatten liker også sommerfugldager. Hun ligger under den største sommerfuglbusken, og av og til strekker hun ut en labb og fanger en sommerfugl, som hun så spiser med noe som ser ut til å være stort velbehag. Vi andre nøyer oss med å se på dem.

Og etter sommerfugldager kommer gresshoppenetter, med gresshoppespill overalt vi beveger oss. Katten liker gresshopper, hun også...
.

Hagen min er en uoppdratt tenåring

.


Jeg har gjemt meg for hagen min lenge. Jeg har gått både forbi den og midt i den og sett en annen vei, lenge, alt for lenge. Ugrasst har hatt hjemmealeinefest, og akkurat som tenåringer gjør av og til, har de invitert alt for mange gjester. Og akkurat som tenåringer har de plutselig blitt store.

Jeg har oppført meg som jeg av og til gjør når jeg går i byen og ser en jeg kjenner litt men ikke orker eller har tid til å snakke med, sånne som gjør at du stuper inn i en butikk der du ikke skal ha noe og det strengt tatt ikke finnes noe du har lyst til å se på heller. Jeg har gått ut i hagen og sett på de få og små tingene som har fungert, og stupt inn et annet sted når jeg har sett skvallerkål og løvetann i bedene mine.

I dag har jeg gått til kamp mot ugresset. Akkurat som med tenåringer man har glemt å oppdra: det er en beinhard jobb når man skal ta igjen det forsømte. Jeg har ikke gjort mye, men litt, og kan i alle fall se små resultater. Og akkurat som med enkelte ting unger gjør som er søtt og morsomt når de er små: du vet at det ikke er søtt lenger når de er store, og det må du si fra om, akkurat som åkervindelen - hvit og vakker, men rede til å overta hagen din om du ikke tar den bort.

Og jeg ser på den lenge forsømte hagen min, og tenker at det er godt for både ungene mine og meg at jeg er flinkere til å dra opp unger enn ugress....
.

Å få mus i gave

.


Når Katt fanger mus, kommer hun løpende så fort hun kan, med musa i munnen og halen rett til værs. Hun legger musa foran meg, mens hun kommer med noen veldig stolte porre-lyder, lyder hun bare har når hun har fanget noe.

Siden jeg ikke akkurat har lyst til å dele byttet med henne, forteller jeg henne hvor flink hun er. Hun ruller stolt rundt og rundt i grusen, mens musa ligger på lit-de-parade. Dessverre rakk ikke jeg å fotografere mens musa lå pent dandert, da jeg rakk fram etter å ha gått for å hente kameraet, hadde måltidet begynt.

Tidligere måtte jeg legge musa i en skål for at Katt skulle spise, nå har hun funnet ut at det er greit uten tallerken også, og hun spiste hele dyret. Bare halen er tilbake, og den ligger nå plassert under den busken der hun legger alle rester etter byttedyrene. Siden jeg tror katten min er spesielt intelligent, regner jeg med at hun har et eller annet tellesystem, der under busken, og at hun unner seg en ekstra godbit hver gang hun runder hundre.

Heldig er den som har en Katt som kommer hjem med gaver, særlig når de er ferdig jaktet.
.

Oldemor vokser i hagen min

.



Tustenellik kalte hun dem, min oldemor. Busknellik er vel en mye mer vanlig betegnelse på dem, og de har vært vanlige hageplanter i Norge mest sannsynlig siden slutten av 1600-tallet. Den er nok ikke så vanlig i våre moderne hager, den var en typisk bondegårdsplante, men den er vel verdt å ta vare på, synes jeg.

Vi dyrker den ofte som en toårig plante, men den er flerårig, og den sår deg selv og kommer opp der den selv vil, men ikke så voldsomt at den blir et ugrass.

Min oldemor var en bitteliten dame, hun ble mindre og mindre for hvert år hun levde, og hun levde lenge, over hundre ble hun. Og i hagen hennes vokste tustenelliker. Mine tustenelliker er etterkommere etter hennes planter, jeg tok nemlig frø fra dem en gang jeg var på gården der hun bodde.

Og nå, når jeg ser tustenellikene blomstre hos meg, tenker jeg på den bittelille, snille dama, hun som elsket katter og blomster og smaken av bringebær. Hun var ikke særlig klar de siste årene hun levde, oldemor. Men hun liket å snakke med unger og katter, hun strøyk både kattene og ungene over kinnet og snakket med snill stemme. Når noen har snill stemme gjør det ikke så mye at de sier rare ting.

Det er mange år siden min oldemor døde, men når jeg ser nellikene tenker jeg at hun på en måte er her enda, for oldemor vokser i hagen min.
.

Valmuer

.

Jeg liker å følge med på blomstene mine når de er klare til å springe ut. Valmuene, for eksempel, kjemper seg fram, de minner litt om sommerfugler på vei ut av puppen der de kjemper seg fram med krøllete kronblander. Det ser slitsomt ut å være valmue akkurat da.


Men etterpå, når de er ute, ser de litt ut som dronninger, som med største selvfølgelighet tar plass i hagen, og står der lysende og røde og eier verden.
.

Når Dronningkatten straffer

.


Katten min er nok mer enn gjennomsnittlig sta. Hver gang jeg har vært borte, er hun fornærmet og bruker lang tid på å nærme seg igjen. Vanligvis følger hun meg rundt, hun går i beina mine, og kommer og strekker seg så jeg kan bære henne.

Når jeg har vært borte noen dager, går hun demonstrativt foran meg, når jeg snakker til henne ser hun en annen vei, og hun vil absolutt ikke bæres.

Så går det en dag eller to, og hun vil bæres litt. Aller nådigst får jeg lov til å løfte opp Kattedronningen, og ha henne på armen i et par minutter, før hun går sin vei, setter seg ned utenfor rekkevidde og stirrer.

Hun setter seg ned akkurat utenfor berøringsrekkevidde og snur seg bort når jeg snakker. Og sånn skal vi ha det noen dager til, helt til Dronningen tar meg, lydige slave, inn i varmen igjen, og kommer for å bli båret, for å bli kost med, og for å sove i min seng.
Akkurat når det passer henne, selvfølgelig.....
.

Noe med gravemaskiner

.




Det er noe med gravemaskiner. Det er noe med hull i bakken og metall som ligger der og ser ut som om det er en installasjon, der både lys og lyd spiller en rolle.

Det er noe med støvet og lydene, med fotgjengertrafikklysene som fortsetter å pipe når man skal gå selv om de er pakket inn og det ikke er noe sted å gå fordi der man gikk over veien er det bare et hull akkurat nå. Jeg tenker at jeg er ekstra glad for at jeg bare er nærsynt når trafikklysene er pakket inn og de fortsetter å si at man kan gå selv om det bare er et hull der det skulle vært hvite striper.

Og jeg lurer på hvorfor jeg alltid kommer hjem med bilder av gravemaskiner og hull i bakken og rustent metall og tomme drikkebegre og ispapir når jeg har vært i en by som ikke er min.

Og jeg husker den ferien da jeg hadde flere bilder av søppelkasser enn av barna mine, selv om jeg hadde mange bilder av dem også. Og jeg tror jeg vet hvorfor - at jeg husker ting når jeg knytter dem opp mot lyden av veiarbeid eller lukten av søppel, jeg husker hele dagen, ikke bare øyeblikket, og jeg husker andre ting enn når jeg ser på bilder av barna mine, og jeg tenker at det er godt å ha begge deler, bilder av barn, og bilder av søppel. Eller veiarbeid.
.

Klokkebusk

.


Den har akkurat blomstra av, denne busken som står i hagen min. Jeg tror, men vet ikke sikkert at det er en klokkebusk, det spiller ingen rolle hva den er, det er en hyggelig busk å ha.

En gang irriterte den meg så mye fordi den sto på feil sted, og fordi den ikke vokste så pent i fasongen, at jeg meide den ned. Like standhaftig vokste den opp igjen. Sånne planter kan jeg like.

Katten liker den også, hun ligger ofte under busken og hører på alle humlene som surrer - de liker også denne planta veldig godt. Og da får hun vel stå der - selv om hun ikke vokser pent og selv om hun står på feil sted. Det er en god plante å ha - hundre humler og en katt tar neppe feil.
.

To the nice couple that bought us

.





We usually come with a card that explains that we are one-of-a-kind creatures, there are no patterns for us, and we are hand-knitted in Sandefjord, Norway. Thank you for buying us both when you visited our little shop in Bakgården.
.

Rådyrbråk

.


Jeg kaller ham Roar, rådyret som står og roper i hagen min. Han er ikke oppkalt etter noen jeg kjenner, jeg bare tenkte at det passet å gi ham et navn på r, siden han nå en gang er et rådyr, og det han roper kan, om man legger massevis av godvilje til, tolkes som noe roar-aktig. Vent, da er det vel ikke han som heter Roar, siden det er sjelden man står og roper på seg selv... OK - jeg kaller ham Roger.

Roger kommer hver eneste natt, når det nærmer seg morgen. Han står i hagen og gresser, eller ugresser som det heter på disse kanter. Han er søt, så søt at man til og med kan tenke seg å kalle ham for Bambi. Men det er før han åpner munnen. Ut av dette vakre dyret kommer det lyder man forbinder med store fulle menn som spyr. Det er like overraskende å høre som når små rosa bebier raper med hele seg, eller som da datteren min sa snutefaen til politiet, hun var to år, hadde store blå øyne og var søt, og hadde barnevakter med dårlig innflytelse....

Roger står forresten ganske stille og spiser for seg selv, helt til han får øye på meg. Da tramper han i bakken og går mot meg mens han kommer med rådyrlydene sine. Han liker virkelig ikke at jeg er i hagen, han vil helt tydelig ha alt selv.

Lenge kan han stå og trampe med bena, før han fortsetter å spise, eller han løper sin vei. Særlig hvis det kommer lyd fra kameraet mitt løper han, eller hvis han har trampet så nær meg at jeg føler meg truet og bruker den strenge lærerstemmen min og ber ham gå sin vei.

Jeg trøster meg med at han vel ikke kan være så veldig farlig - som jeg ble enig med en venninne: i verste fall, om han angriper, får jeg legge hendene rundt halsen hans og klemme til - jeg er tross alt en voksen dame. Det er lite sannsynlig, men tenk hvis, tenk om akkurat han er et Psykopat-rådyr, og selv om de fleste rådyr er snille, kan det vel finnes en og annen gærning blant dem også. Og jeg er sikker på at de begynner i det små, de slemme rådyrene også, de begynner kanskje med å skremme en dame, så blir de avhengige og det går lenger og lenger, til de plutselig en dag angriper. Og akkurat da er sikkert jeg der...

OK - noen synes nok at jeg er urettferdig mot Roger, så jeg gir meg nå. Men de som syntes dette er nevrotisk, kan jo lure på hvordan det går om jeg klarer å fotografere Gunnar Grevling....
.

Å, jeg strever så med mine små, du

.

Av en eller annen grunn står jeg ofte og nynner på en Margrethe Munthe sang når jeg kikker på fuglene som jobber og sliter for å forsørge barna sine. De strever og strever, inn i kassa med mat, ut med avfallstoffer fra reiret. Hele dagen. Tusen ting å tenke på, har de, fuglene, eller ikke så mange forskjellige ting, da, heller den samme tingen mange ganger. Men streve gjør de i alle fall - så får vi bare håpe at armer og bein holder seg der de skal.

Å, jeg strever så med mine små, du!
Jeg har tusen ting å tenke på, du!
Siden hodet gikk av gamle Rikka,
må jeg alltid her alene gå, du,
passe dem, du,
alle fem, du,
holde orden i mitt hus og hjem, du!

Det gikk enda an hvis de var bra, du!
Huff, men ben og armer de går a', du!
Hodene er skralle,
på dem nesten alle,
snart så må vi på klinikken dra, du!
Tenk nå går, du,
Evas hår, du!
Bare ny parykk til jul hun får, du.

Se nå har jeg nettopp vasket klær, du,
derfor har jeg dem i sengen her, du!
De må ligge syke
nå, mens jeg skal stryke,
for de har så altfor lite hver, du.
Ha dem pene,
hele, rene,
det er ikke greit for en alene!

Og så er den minste ikke snill, du.
Hun vil slettes ikke sitte still, du.
Tenker lille Lise
må få litt av rise',
for jeg skjønner nok at det må til, du.
Mine små, du,
pleier få, du,
og jeg synes at det hjelper så, du!

.

Humla suser...

.


Noen ganger tenker jeg at jeg nok er litt som ei humle når jeg er ute i hagen min, suser rundt, og vet ikke helt hvor jeg skal. Jeg luker litt rundt en blomst, så litt rundt en annen, før jeg surrer videre, prøver å ikke kræsje i brennesle, før jeg setter meg ned igjen.

Armene mine er litt for små for den store hagen min, akkurat som at humlas vinger heller ikke passer den helt.

Men vi klarer oss, både humla og jeg, der vi surrer rundt, og tar avstikkere innom blomster vi synes er fine, vi klarer oss, med de vingene vi har, og det vi ikke får til, får vi overlate til de med større vinger og større armer.
.

Å eie en fuglekasse

.


Det har vært liv i fuglekassene lenge. Så lenge at beboerne har begynt å flytte ut. Det er spennende hvert år, å se hvor de velger å bosette seg, fuglene, og hvilken fuglekasse som blir tatt først. Denne lille fuglen har bodd i den aller fineste fuglekassa, den som er malt blå med mønster på og som datteren min har laget. De som kom etterpå, måtte bo i de vanlige ubehandla fuglekassene. Det så forresten ikke ut til å gjøre dem noe særlig.

Hvert år synes jeg det er like morsomt å følge med på fuglene som kommer. Det er morsomt å høre på pipinga fra kassene, og det er fint å se at ungene begynner å fly. Katten følger også med - det hender nemlig at fugleungene bommer på åpningen i huset når de skal hjem igjen etter den første flyturen, og da sitter hun klar. Hun sitter forresten klar i ukesvis. I år har hun ikke tatt en eneste fugleunge, ikke det jeg vet, i alle fall, og jeg pleier å vite det, siden hun alltid er stolt av byttet sitt, Jegerkatten.

Hvert år synes jeg synd på foreldrefuglene - å fostre opp fugleunger må være noe av det mest slitsomme som finnes - først fly fram og tilbake, fram og tilbake, med reirmateriale, så ruge og ruge, før ungene endelig er der.

Å ha spebarn i huset er ingenting i forhold til å være moren til en fugleunge. Og faren. For der flyr de, fram og tilbake, hele dagen, mens det skriker i fuglekassa. Med nebbene fulle av mark kommer de hjem til de sultne skrikerungene som bare tier still akkurat i det noen putter mat inn i dem. Så skriker de igjen.

Jeg lurer på om fugleforeldrene av og til tenker at de ikke gidder å dra rett hjem fra jobben, siden det bare er mas likevel, eller at de angrer på alle eggene, det var jo ikke akkurat sånn de hadde tenkt at det skulle bli. Og så lurer jeg på om de aller tynneste fuglene er de som kommer fra oppløste hjem - du kan ikke bli fet fugl med bare en forelder, det er jeg helt sikker på.

Og jeg tenker at jeg er veldig glad for at jeg ikke har vinger og fjær, og at mine unger ikke har skreket like mye som fugleungene gjør. Jeg hadde sikkert ikke kommet rett hjem fra jobben. Og mine unger hadde vært de mest pjuskete i klassen....
.

Laagendalfestivalen 2009

.


I dag er det klart for årets Laagendalfestival. Hver krone som kommer inn går til kreftsaken, så å møte opp der er virkelig å støtte en god sak. Laagendalfestivalen arrangeres for fjerde gang på Vestmoa gård, Lauvmoa i Lågendalen.

Disse spiller på festivalen:
Gangdahl & the Shoemakers
The Benefits
Roger Bekkevold
Bob Band
TJ and the Marshalls
Tush Philips Pirater
Gus & his freaky Friends

Festivalkomiteen lover variert musikk, eller som de sier selv, "gammelt bråk og ungt bråk". De understreker også at 150 kroner gir mye musikk for pengene, og oppfordrer alle til å støtte opp om denne saken.
.

Philips Pirater og Freddy & the Casuals - konsert lørdag

Å partere en gris....

I anledning at det var verden bokdag i går, skriver Jakob Arvola om Husmorboken. Dette fikk meg til å huske at jeg også har et eksemplar av den boka, og jeg har av og til brukt den også.

Jeg hadde blant annet stor glede av denne boka den ene gangen jeg kjøpte en halv gris. Jeg satt hjemme hos meg selv med min ene halvdel grovpartert gris og Husmorboka, en venn av meg satt med den andre halvdelen grovpartert gris og en moderne kokebok med fargebilder hjemme hos seg selv, og vi findelte grisebitene våre med kniv i den ene hånda og telefon i den andre. Ektefellene våre var selvfølgelig veldig opptatte den kvelden, de hadde vett til å forstå at det var lurt å rømme huset når partering sto på kartet.

Det hadde sikkert vært morsomt å tjuvlytte på den syke, syke telefonsamtalen som utspant seg over flere timer den kvelden: en som leser høyt fra en bok om hvordan kjøttstykket skal se ut, mens en annen forsøker å beskrive bildet. Hallo - vi snakker om kjøtt. Ganske rødt og ganske dødt, alt sammen. Særlig morsomt, og ganske absurd, ble det da vi forsøkte å instruere hverandre i hvordan kniven skulle føres. Vi skar og delte, og fikk pakket ned griseliket i fryseposer til slutt. OK - det var nok mer bog på den grisen enn det som er normalt, alt vi ikke visste hva var endte i den kategorien.

Litt artig er også at både min medparterer og jeg syntes det luktet vondt av kjøttet hver gang vi tok det opp fra fryseboksen - det luktet som da vi parterte, men bare for oss, våre lure ektefeller som ikke hadde tilbrakt tid med slaktet syntes det luktet helt vanlig gris. Så ikke bare sleit vi med å dele dyret, vi fikk liten glede av det i tillegg.

Min venn kasta det halve grisehodet med en gang. Det skulle jeg også gjøre, hodesylte var ikke noe å tenke på en gang i mitt hus, men jeg fant ikke hodet noe sted. Ikke før dagen etter - da fant jeg det liggende i dukkevogna til den yngste datteren min, med en liten dyne over seg. Til store protester fra små mennesker som ville ha en gris, endte Grynte i søpla.

Jeg har ikke kjøpt halve døde dyr siden. Jeg har nok ikke sett i Husmorboken heller. Jeg innser at den er for vanskelig for meg. Men om noen skulle skrive Husmorboka for dummies lover jeg å kjøpe den, og bruke den. Bare jeg slipper å partere en gris.
.

365 middager på en halv time....

.
Jeg har kjøpt kokebok. Egentlig kjøper jeg ikke bøker, man har da nyttårsforsetter, men jeg gjør enkelte unntak for nyttige fagbøker. "365 middager på en halv time" må sies å være en nyttig fagbok, om den virker.

OK - jeg skjønner at man ikke kan lage 365 middager på en halv time i virkeligheten, siden det bare blir noen sekunder på hver, men bare det å kunne lage en middag på en halv time er bra nok for meg, siden jeg er en sakte middagslager til vanlig.

I dag har vi spist "Wok med fiskekaker og kinakål". Som husets voksne sønn sa: man bytter ut alle ingrediensene man vanligvis har i en wok med ting man aldri har i en wok og lager noe nytt, og tror at det skal gå bra.

16-åringen kikka på oppskriften og sa: "Herregud, sånne som lager kokebøker spiser hva som helst".

Jeg synes i grunnen at fiskekakene smakte bra sammen med kinakål, hvitløk og ingefær, men det så ikke bra ut, ingen matfotograf kunne fått det måltidet til å se bra ut uten å ty til omfattende retusjering.

Men: boka holdt det den lovte - det tok under en halv time å lage retten, og det står ikke noe sted at det skulle være 365 gode og pene middager på under en halv time. Jeg skal absolutt lage flere ting fra boka, så det kommer nok flere innlegg i serien stygg, rask og vond mat etterhvert.
.

Hjelp Delara å unnslippe dødsstraff

Bli med på en verdensomspennende bloggaksjon for å redde Delara Darabi.

Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser. Delara Darabi tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt har ikke ført frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet.

Den siste mulige løsningen for at hun blir benådet er om offerets familie blir enige om en økonomisk kompensasjon, såkalte blodpenger, i bytte mot hennes benåding. Så langt har et av familiemedlemmene motsatt seg dette.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

(Teksten over er hentet fra Amnesty Norge)

Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er nå utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss.

Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.

Du kan bidra på flere måter:

• Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten for personlig tilsnitt)
• Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
• Kopier teksten under, som kan
  - mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
  - fakses til + 98 21 3390 4986

Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency

Your Excellency

I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.

I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.

I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”

Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.

I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.

Yours sincerely

Jeg oppfordrer alle bloggere til å følge opp denne aksjonen. Takk til Jarle Petterson for initativ og oppfordring.

Krokus i hagen - yesss!

.

Det er påskeferie. Det er sol. Det er krokus i hagen min. Det klør i de lysegrønne fingrene mine etter å begynne å grave, men fortsatt er det meste av hagen dekket av snø, og måke bed gjør jeg bare ikke. Jeg er helt på linje med dagens dametegning, jeg vil gjøre hageting, det er lenge siden, jeg er utålmodig og venter på at plantene mine skal komme fram.

Jeg venter ikke på skvallerkål og brennesle. Jeg venter ikke på iberiasnegler. Jeg venter litt på rådyrene, selv om de forsyner seg godt i bedene av og til, jeg kan dele med rådyra, bare de lar litt være igjen til meg, og det pleier de. Bare ikke av tulipanene, de tar alltid alle tulipanene.

Mens jeg venter, kikker jeg på snøen, og skulle ønske at jeg kunne smelte den med blikket. Og jeg ser på juleneket fra i fjor, og tenker at det skal jeg kaste. Snart. Senere i dag, tror jeg, eller i morgen.
.

Jeg har bakt!

Nei, jeg skal ikke starte med matblogging. Det er det nok av andre som gjør, og det finnes massevis av mennesker der ute som lager pene, pene kaker, som helt sikkert smaker godt også. Jeg er ingen baker. Jeg er absolutt ingen baker. Dersom stekeovnen min skulle avgå med døden i løpet av kvelden, er det helt sikkert av sjokk over at noen har bakt i den. Og noen er meg.

Jeg fikk nemlig en oppskrift av Kari, ei jeg har gått sammen med på kunstskole, en oppskrift på en banankake. Karis banankake var kjempegod, og i et par uker har jeg tenkt at jeg burde bake den, og det har jeg gjort. Og det var akkurat like lett som Kari sa, og nå står det to banankaker på benken min og lukter godt, og er pene, i den grad man kan kalle en banankake for pen.

Det er flere år siden jeg bakte sist, og det blir sikkert flere år til neste gang. Og jeg skal ikke begynne med matblogging, og jeg skal ikke ta bilder av kaker jeg lager, en av grunnene til at jeg ikke baker, er muligens at mye nok ville kommet til å se ut som kakene på den morsomme bloggen "Cake Wrecks". Men altså, to banankaker, ser helt greie ut, på mitt kjøkken.

Siden Kari sier at det er en slumpeoppskrift, regner jeg med at det ikke gjør noe at jeg legger den ut her, mulig den allerede er litt endra av meg, siden jeg ikke klarer å la det være, og i alle fall er flere av kommentarene til oppskriften mine egne, som denne:

Læreren i meg minner om at det vi ofte feilaktig tror et en frukt egentlig er et stort bær, et kjempestort bær, faktisk. Og banansykdommer truer verdens bananproduksjon, banana som vi kjenner den er faktisk utrydningstrua, hvis man ikke finner en måte å kurere trærne på. (I så fall har jeg en kjempegod oppskrift på squashkake.)

Karis veldig gode og lettbakte banankake

2 modne bananer moses med gaffel.
50 g smelta smør/margarin
1,5 dl sukker
2,5 del hvetemel
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
1/2 ts natron
1 egg
1 yoghurt, fritt valg, jeg brukte ikke uventa, banan

180 grader, 30 minutter, i en brødform

Kari tipsa om at det går an å erstatte litt mel med lettkokte havregryn, så i den ene jeg bakte hadde jeg en halv desiliter av det. Den heva litt mindre enn den andre.

Rør sammen, putt i form, sett inn når Dagsrevyen begynner, ta ut når det er slutt. Du kan selvfølgelig bruke klokke i stedet for Dagsrevyen. Røra så veldig ekkel ut, men kaka ble bra likevel. Og det var lett, lett. Nå skal jeg stå på stol og sette et kryss i taket, for jeg har bakt....
.

Vår - tralala vår

Det er vår og vinter på en gang i hagen min. Snøklokkene blomstrer, og snøen ligger der fortsatt i store mengder, men jeg kan i alle fall se at den synker mer og mer sammen for hver dag, og renner nedover veien og lager store hull.

I dag så jeg en sommerfugl som ikke klarte å vente lenger. Katten min så sommerfuglen, den også. Sommerfuglen trenger i alle fall ikke å fryse til natta, den ligger langt nede i en kattemage.
.

Katt med kontroll

.


"Nå kan vi aldri se på TV igjen", sa husets voksne sønn, "hvis ikke katten vil". I et anfall av kjedsomhet kasta nemlig katten seg rundt, grep tak i fjernkontrollen med potene sine, og rulla seg tilbake, og lå der med fjernkontrollen mellom potene.

Noen vil kanskje tenke at sønnen i huset enten er dum, snill eller redd for katten siden han sa det han sa, noe jeg som mor på det sterkeste vil avvise. Altså, jeg avviser det med dum - han er snill, og han er av og til redd for katten, med rette. Vi har rett og slett en skummel katt, ingen vil ta fra den katten noe den har bestemt seg for å eie og beskytte, når Diktatorpus bestemmer seg for å ligge et sted, ligger den der. Når den bestemmer seg for å ligge på noe, ligger den også der.

Vi innrømmer det, vi har skjemt henne bort, Katten over alle katter, og vi får som fortjent. Og fortjent kan være at vi ikke kan skifte TV-kanal når vi vil. Eller at noen av husets innbyggere har oppklorte hender "fordi pus liker å leke på den måten". Heldigvis for oss er hun ikke opptatt av å se på TV veldig ofte, og enda mer heldig for oss er at hun ikke kan ringe på døra - hun ville mest sannsynlig ringt på og løpt sin vei, ofte, og særlig om natta.
.

Montering av utstilling

.



I dag startet jeg å montere utstillingen jeg skal ha sammen med Elisabeth Skovli-Næss i Atelier Gyllenhammar. I morgen kommer Elisabeth med sine objekter, så da får vi se om de fungerer så godt sammen med damene mine som vi tror - dette er spennende og slitsomt....

.

Jeg venter på våren...

.


Jeg venter veldig på våren. Jeg venter på at fuglene skal flytte inn i fuglekassene, jeg venter på å drikke kaffe ute på trappa, jeg venter på krokus og snøklokker. Til og med brenneslen venter jeg på, for jeg liker å se på neslesommerfugler. Iberiasneglene venter jeg ikke på, men de kommer likevel.

Jeg er lei av snø. Jeg er lei av slaps. Jeg vil at det skal forsvinne fort, at sola skal komme og varme, og at slapseperioden skal gå over. Jeg venter på våren, og liker ikke at det sier schwupp schwupp når jeg går.

Jeg er ferdig med vinter for i år. Jeg blir trist av vinter. Jeg er lei grå snø. Jeg er lei av gul snø. Jeg venter på våren. Men ikke så mye at jeg spiser den gule snøen...
.

Jeg har fått en pris - og sender den videre

.

Jeg har fått en pris. Jeg har egentlig fått den to ganger, både for Tegneloggen min med dametegningene, og for denne bloggen her. Det følger oppgaver og ansvar med prisen, disse fem punktene skal følges:

1. Put a link on your blog from whom you got it
2. Give it to five new blogs
3. A link on your blog to those blogs you give it to
4. Give the blogs you give the award to, a note about the award
5. Five things you are addicted to


Jeg fikk denne prisen fra Jorunn. I begynnelsen handlet bloggen hennes bare om korpsgreier, og sånne ting som jeg virkelig ikke forstår noe av, jeg følte meg som en kikker når jeg leste det hun skrev, og storkoste meg, for damen skriver godt. Jeg la tidlig i år igjen denne kommentaren i bloggen hennes, og jeg står inne for hvert ord: For en som har et heller anstrengt forhold til korps, er det som å komme inn i en annen verden når jeg leser i bloggen din :-)
Akkurat den siste tida har det ikke vært så mye korps der, men jeg regner med at det vil ta seg opp etterhvert som vi nærmer oss 17. mai.

Så var det å sende den videre, denne prisen.

Den første jeg vil gi pris til, er Atelier Gyllenhammar. Den bloggen er ikke så veldig aktiv, rett og slett fordi hensikten først og fremst er å informere om hva som skjer nettopp i Atelier Gyllenhammar, som ligger på Kaldnes Brygge i Tønsberg. Jeg skal stille ut der om to uker, det er en av grunnene till at jeg er så opptatt av den bloggen akkurat nå.

Elisabeth, som jeg skal stille ut sammen med, har også en blogg. Hennes blogg heter Kunstfunn. Elisabeth jobber mye med objekter hun finner, og flere av arbeidene hennes finner man på bloggen, og forhåpentligvis vil det bli flere etterhvert.

Maria Mytterist har en blogg det er en fryd for øyet å følge med på - her er det utrolig mange flotte fotografier å se. Jeg har fulgt denne bloggen lenge, og synes fortsatt det er morsomt både å lese og å se.

Jeg liker ikke hunder. Ikke i det hele tatt. Likevel følger jeg en hundeblogg. Bloggen heter Dear Cita, og handler selvfølgelig om Cita. Den handler absolutt bare om Cita, faktisk, og det er det som fascinerer meg, ja, altså hundeeieren som er så sinnsykt gal etter hunden sin at hun bare må si det, igjen og igjen.

Den siste jeg vil gi pris til er Eplefrø. Hun går på sirkusskole, og skal bli klovn, kanskje. Hun blogger alt for sjelden, og jeg håper bloggen hennes bare er i vinterdvale, hun har nemlig ikke skrevet der siden oktober. Kanskje dette er en slags liten pille som kan motivere til en liten tekst.

Så var det fem ting jeg er avhengig av...
1. Kaffe - det første og det siste jeg inntar hver dag.
2. Ikke så alt for kompliserte tv-serier som finnes på dvd-bokser, sånn at sånne som meg kan se ting når resten av verden sover.
3. mp3-spilleren min, den er med overalt.
4. Esken min med tegnesaker - det deilige gråpapiret, saks, lim og fargeblyanter. Absolutt fargeblyanter.
5. De andre som lever i huset mitt, både mennesker og dyr. Men ikke insekter. I alle fall ikke gresshopper om høsten, men edderkoppene kan godt være her.

Da tror jeg at jeg har klart alle oppgavene, og stafettpinnen er herved sendt videre.
.