Oldemor vokser i hagen min

.



Tustenellik kalte hun dem, min oldemor. Busknellik er vel en mye mer vanlig betegnelse på dem, og de har vært vanlige hageplanter i Norge mest sannsynlig siden slutten av 1600-tallet. Den er nok ikke så vanlig i våre moderne hager, den var en typisk bondegårdsplante, men den er vel verdt å ta vare på, synes jeg.

Vi dyrker den ofte som en toårig plante, men den er flerårig, og den sår deg selv og kommer opp der den selv vil, men ikke så voldsomt at den blir et ugrass.

Min oldemor var en bitteliten dame, hun ble mindre og mindre for hvert år hun levde, og hun levde lenge, over hundre ble hun. Og i hagen hennes vokste tustenelliker. Mine tustenelliker er etterkommere etter hennes planter, jeg tok nemlig frø fra dem en gang jeg var på gården der hun bodde.

Og nå, når jeg ser tustenellikene blomstre hos meg, tenker jeg på den bittelille, snille dama, hun som elsket katter og blomster og smaken av bringebær. Hun var ikke særlig klar de siste årene hun levde, oldemor. Men hun liket å snakke med unger og katter, hun strøyk både kattene og ungene over kinnet og snakket med snill stemme. Når noen har snill stemme gjør det ikke så mye at de sier rare ting.

Det er mange år siden min oldemor døde, men når jeg ser nellikene tenker jeg at hun på en måte er her enda, for oldemor vokser i hagen min.
.