Jeg har gjemt meg for hagen min lenge. Jeg har gått både forbi den og midt i den og sett en annen vei, lenge, alt for lenge. Ugrasst har hatt hjemmealeinefest, og akkurat som tenåringer gjør av og til, har de invitert alt for mange gjester. Og akkurat som tenåringer har de plutselig blitt store.
Jeg har oppført meg som jeg av og til gjør når jeg går i byen og ser en jeg kjenner litt men ikke orker eller har tid til å snakke med, sånne som gjør at du stuper inn i en butikk der du ikke skal ha noe og det strengt tatt ikke finnes noe du har lyst til å se på heller. Jeg har gått ut i hagen og sett på de få og små tingene som har fungert, og stupt inn et annet sted når jeg har sett skvallerkål og løvetann i bedene mine.
I dag har jeg gått til kamp mot ugresset. Akkurat som med tenåringer man har glemt å oppdra: det er en beinhard jobb når man skal ta igjen det forsømte. Jeg har ikke gjort mye, men litt, og kan i alle fall se små resultater. Og akkurat som med enkelte ting unger gjør som er søtt og morsomt når de er små: du vet at det ikke er søtt lenger når de er store, og det må du si fra om, akkurat som åkervindelen - hvit og vakker, men rede til å overta hagen din om du ikke tar den bort.
Og jeg ser på den lenge forsømte hagen min, og tenker at det er godt for både ungene mine og meg at jeg er flinkere til å dra opp unger enn ugress....
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar