I går måtte jeg forholde meg til en støvsuger, mitt arbeidsrom på skolen hadde ryddeuke, og jeg sa at jeg kunne støvsuge. Støvsugeren vi har på skolen er rød, men bortsett fra det er den ganske lik den vi har hjemme. Det var bare det at den sugde ikke støv - jeg og støvsugeren flyttet oss over gulvet, men støvet rørte seg ikke. Et klokt hode sa at den sikkert var full. OK - akkurat da var det litt pinlig å være dame på over førti som aldri har åpnet en støvsuger. Men med god hjelp lot maskinen seg åpne - den hadde faktisk to rom, et til ekstrautsyr jeg ikke ante at fantes, og enda mindre hva det skal brukes til, og et med en veldig full støvsugerpose. Siden det var tomt for støvsugerposer, kan jeg ikke skryte av å ha skifta pose i en støvsuger, men jeg har åpna og lukket en støvsuger. Og jeg har funnet et voksent menneske til som aldri hadde åpna en støvsuger, og som tilfeldigvis også går på min skole. Jeg tror noen av de andre elevene var litt sjokkerte over at det fantes to av oss på samme sted. Men nå er det altså to færre voksne damer som aldri har åpna en støvsuger i verden enn det det var i går. Vi har riktignok ikke skifta støvsugerpose enda, men det kommer, det kommer. Kanskje.
Bildet viser forresten en støvsuger jeg har et forhold til. Dette kunstverket hang på høstutstillingen 2007, og er laget av Michael Johansson. Han er en kunstner det er vært å se nærmere på - jeg synes han er en spennende samtidskunstner med spennende objekter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar