Om å ha med menn på IKEA...

En gang var jeg og venninna mi på IKEA sammen med våre to prepubertale døtre som akkurat da fant ut at de skulle være uvenner. Det var slitsomt og krevende, men likevel: det var ikke i nærheten av hvor slitsomt det er å være på IKEA sammen med en mann - i alle fall min mann.

Min mann hater IKEA. Han blir ofte sur allerede før vi kommer inn, ja, han blir sur bare av ordet. Jeg vet det egentlig, men jeg hadde nok enten glemt hvor ille det var, eller så var det det at jeg innerst inne hadde et lite håp om at det hadde skjedd et under, og at det skulle gå an å besøke IKEA uten å ha lyst til å ta ut separasjon ved utgangen.

Forresten, jeg vet at det ikke bare er meg som har det sånn - jeg kjenner flere par som hater hverandre etter et par minutter inne i butikken, og som reiser i fullstendig stillhet hjem igjen når de er ferdige. Og det er bare å kikke rundt seg - inne på IKEA er det mange med ganske anstrengte ansiktsuttrykk, og de av oss som liker å lytte på andre, hører ofte hvordan folk, som sikkert liker hverandre til vanlig, snerrer stygge kommentarer til hverandre. Siden damene jevnt over ser blidere ut enn menn akkurat på IKEA, tolker jeg det som om de har det bedre der enn mennene - de går rundt og kikker på serviettpakker og bruker lang tid på å finne de riktige stearinlysene.

Av og til ser man menn som ser ut til å ha det bra, og i dag hørte jeg faktisk en mann som snakket med kjæresten sin om noen kule lyspærer... Ja, det er helt sant. Jeg, som ikke ante at lyspærer trengte å være kule, ble kjempenysgjerrig. OK - de var store, og pene til å være lyspærer, men ærlig talt... Hadde min mann sagt noe om kule lyspærer, hadde jeg trodd han var syk. I det hele tatt - hadde han sett noe han gledet seg over på IKEA, ville jeg trodd han var syk. Han tror at alt dumt i verden kommer fra Amerika og IKEA.

At min mann presterte å ta med seg en handlevogn med betalte varer opp i annen etasje, og det er strengt forbudt, må vite, og at heisen ned, som ikke er den samme som heisen opp, var i ustand, sånn at vi måtte snakke med to IKEA-ansatte og hjelpes ned i en heis som egentlig ikke gikk ned av en sikkerhetsvakt, toppet det hele. Min mann påstår at han aldri skal på IKEA igjen. Han har sagt det før, men denne gangen tror jeg kanskje han mener det.

Så kjære, kjære, IKEA; kan dere ikke lage et mannerom? Et rom med kaffe, aviser, TV, playstation og pc. Et rom der vi kan levere mennene våre når vi kommer, og hente dem når vi har gått rundt og plukket i småtingene og kartlagt hvor alle de store tingene vi trenger bærehjelp til er. Da slipper vi det slitsomme med gretne menn som leiter etter varer og går seg vill i kjøkkenavdelingen.

Og jeg lover - vi skal hente dem ved utgangen, og aldri, aldri, bare bruke det som et billig oppbevaringstilbud. For særlig billig blir det nok ikke, når vi endelig får handlet med oss de ekstra tingene vi haster forbi når vi går der sammen med utålmodige menn. Men at det vil være verdt hver krone, det er jeg sikker på....

Støv suger. Støvsuger.

Jeg forholder meg ikke til støvsugere. Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg støvsuger i løpet av et år, jeg har en anelse om, men er ikke helt sikker på, hvor støvsugeren står i mitt hus, eller om den i det hele tatt har en fast plass. Jeg vet at vi har en støvsuger, og at den er blå. Jeg vet ikke om det er en bra støvsuger eller en dårlig støvsuger, jeg antar at den er helt vanlig, men jeg har ikke noe forhold til den. Jeg hater ikke støvsugeren, men den er heller ikke vennen min, vårt forhold er nærmest ikke-eksisterende, og de få gangene vi har noe med hverandre å gjøre, gjør vi det så fort vi kan.

I går måtte jeg forholde meg til en støvsuger, mitt arbeidsrom på skolen hadde ryddeuke, og jeg sa at jeg kunne støvsuge. Støvsugeren vi har på skolen er rød, men bortsett fra det er den ganske lik den vi har hjemme. Det var bare det at den sugde ikke støv - jeg og støvsugeren flyttet oss over gulvet, men støvet rørte seg ikke. Et klokt hode sa at den sikkert var full. OK - akkurat da var det litt pinlig å være dame på over førti som aldri har åpnet en støvsuger. Men med god hjelp lot maskinen seg åpne - den hadde faktisk to rom, et til ekstrautsyr jeg ikke ante at fantes, og enda mindre hva det skal brukes til, og et med en veldig full støvsugerpose. Siden det var tomt for støvsugerposer, kan jeg ikke skryte av å ha skifta pose i en støvsuger, men jeg har åpna og lukket en støvsuger. Og jeg har funnet et voksent menneske til som aldri hadde åpna en støvsuger, og som tilfeldigvis også går på min skole. Jeg tror noen av de andre elevene var litt sjokkerte over at det fantes to av oss på samme sted. Men nå er det altså to færre voksne damer som aldri har åpna en støvsuger i verden enn det det var i går. Vi har riktignok ikke skifta støvsugerpose enda, men det kommer, det kommer. Kanskje.

Bildet viser forresten en støvsuger jeg har et forhold til. Dette kunstverket hang på høstutstillingen 2007, og er laget av Michael Johansson. Han er en kunstner det er vært å se nærmere på - jeg synes han er en spennende samtidskunstner med spennende objekter.

Nå har vi vaska gølvet....

Jeg er en dame med to tommeltotter. Jeg kjenner folk som sier at de har ti tommeltotter, de er klønete. Jeg har to tommeltotter, en på hver hånd. Med hendene mine kan jeg strikke, hekle, brodere, tre perler på en snor, skrive pent, og mange andre finmotoriske ting.

Jeg har to tommeltotter. Likevel har jeg tilbrakt flere timer på kjøkkenet mitt og skrapet opp stivnet såpemasse fra gulvet. Jeg skulle bare smelte litt såpe - en liter bare - og det er så lett at selv verdens mest klønete onkel kan klare det. Men ikke jeg. Ikke i dag. Jeg rakk å helle den varme såpemassen i form før fingrene mine ble til tommeltotter, alle sammen. Eller, det var vel heller det at hendene mine ble til en slags fingerløse votter, og hele greia gikk i gulvet.

En liter såpemasse sprer seg godt på et kjøkken. Derfor har jeg skrapet og skrapet, etter at det endelig stivna. Å begynne å vaske på det uten å skrape først ville vært en håpløs oppgave - selv etter å ha skrapet bort det meste, blir kjøkkengulvet mitt sleipt, skummende og såpeglatt i kontakt med vann. Min eneste trøst er at det ikke gjør noe at jeg har vottehender når jeg vasker, man trenger nemlig ikke finmotorikk for å vri opp en klut. Og så er det heldivis ikke så veldig ofte jeg bruker tida på å vaske bort såpe...

Just another manic monday...

"Det er haust. Det ruskar ute". Jeg husker ikke hvordan diktet fortsetter, men det er ikke så viktig heller akkurat nå. Det er haust, og det ruskar ute. Og det er mandag. Det er mandag, og jeg har litt for mange ting jeg skulle ha gjort i dag. Jeg har lerreter som ligger til tørk utover gulvet, jeg har såpe som skal skjæres opp bare den stivner, jeg har en brosjyre som skal lages, fotografier som skal organiseres før de skal trykkes....

Og jeg har en katt som ikke bryr seg om noe annet enn seg selv. Hun ligger i senga og sover, og kikker opp innimellom, vasker seg litt og sover videre. Av og til står hun opp, hun spiser litt og sitter i vinduskarmen og kikker ut på høsten. Så legger hun seg igjen. Og jeg tenker at i dag er det deilig å være innekatt, uten andre oppgaver enn å pusse litt på pelsen av og til....

Sløv søndag...

Ofte synes jeg at søndag er en dag med mange må-ting. I dag har jeg ingen må-ting, jeg kan bare gjøre det jeg har lyst til. Så i dag tilbringer jeg dagen på arbeidsrommet mitt, sammen med maling, lerret og "Modest Mouse". Ingen skolerelaterte bilder, bare lek med farger, og det kjennes godt ut.

To søte jenter fra TV-aksjonen har vært her - det kjennes også godt ut. Godt å se at ungdommer gidder å bruke noen timer en søndag på å gjøre noe for andre. Og hvis dette er en vanlig tv-aksjonssøndag hjemme hos meg, kommer jeg til å ringe givertelefonen om en stund, når jeg bare har tenkt litt mer på at jeg sikkert ikke gav nok. Og det gjør vi jo sjelden, gir nok, mener jeg.

Ellers var jeg på en veldig hyggelig og liten intimkonsert i går, der "Melodar" spilte. Jeg har hørt dem før, på Promenaden. Den gangen var det mye støy i lokalet, og musikken kom ikke fram. Nå var det et interessert publikum som hørte på musikken - og dette var noe helt annet - og jeg gleder meg allerede til neste gang.

Men i dag har jeg en sløv søndag. Det er bare meg, lerretet mitt og "Modest Mouse"....

Se, det var en ekte prinsesse - "Princess Leah" i Sandefjord

Jeg pleier å overse prinsesser. Jeg pleier ikke å like prinsesser. Jeg pleier i hvert fall ikke å skrive om prinsesser. I dag gjør jeg et unntak. I går så, og ikke minst hørte, jeg "Princess Leah" i Verdensteateret i Sandefjord, der de spilte på ungdomskonserten til Oktoberblues. Nå liker jeg prinsesser. Ikke sånne som sutrer om de skulle komme til å sovne på ei ert, men sånne som spiller rå punk/rock som voksne damer liker å høre på, selv om de helt sikkert ikke er hovedmålgruppa. Dette vil jeg ha mer av. Mye mer.

Oktoberblues

Det er oktober, og den årlige! Oktoberbluesfestivalen arranges i Sandefjord. De som kjenner meg, vet at blues egentlig ikke er helt min greie, men her er det ting jeg har lyst til å få med meg. I kveld er det en ungdomskonsert som jeg tror blir bra, og ellers finner man informasjon om de ulike arrangementene på Oktoberblues' egne sider.