Litt uheldig logo, kanskje....

.

I alle fall minner den meg litt mer om noen av de klønete tegningene (unnskyld, unnskyld) noen av elevene mine av og til tegna på tavla når de kom over et kritt, enn om et sted jeg har lyst til å gå inn for å spise maten min....

Det kan også tenkes at jeg har en ualminnelig skitten fantasi....
.

Om svidde fingre og hekla grytekluter

For noen år siden tenkte jeg at grytekluter var en veldig kjekk ting å gi i julegave - jeg brenner meg ofte når jeg lager mat, og grytekluter laget på gryteklutfabrikken er ofte enten for tynne eller laget i et materiale som i alle fall ikke egner seg til grytekluter.

Og siden jeg kan hekle, og siden jeg kan en slags vaffelhekling som gjør at arbeidet blir så fast og tykt at man ikke brenner seg når man tar i varme ting, satte jeg i gang. Jeg heklet og jeg heklet, og som vanlig serieheklet jeg.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, enten gikk jeg lei, og det er en sannsynlig forklaring, eller så kom julekvelden for fort på kjerringa, noe som også kan ha skjedd, poenget er at jeg ikke ble ferdig. I fire år har det ligget seks par av noe som skulle bli til grytekluter i en pose i en håndarbeidskurv.

Jeg har sett på dem av og til og tenkt at jeg burde jo, og det tar jo ikke lang tid, og de er egentlig både fine og praktiske. Det eneste de har manglet har vært kant og hempe, og nå har de fått det. Og ikke tok det lang tid, heller, å lage kanten.

Og jeg tenker at jeg har flere poser jeg skal kikke i, og kanskje fullføre en og annen ting jeg startet på en gang, og i min håndarbeidskrok er fire år ingen alder på et uferdig objekt, så her er det duket for gjensyn med glemte prosjekter.

Om gryteklutene er en kjekk julegave i år? Vet ikke sikkert, eventuelt kan jeg selge dem til andre som er lei av å brenne fingrene sine når de lager mat.
.

Knappeøyne og tidligere elever

.

Jeg strikker fortsatt figurene mine. Og som vanlig er strikkingen grei, monteringen er det verre med - arbeidet kan ligge lenge før jeg somler meg til å sy det sammen og lage historien rundt vesenet.

Dette er Harefrøken. Hun har ikke så veldig lange ører, hun er jo ikke helt kanin, heller, men som sagt, en harefrøken. Hun har ligget en stund i en kurv uten ansikt, og uten armer og ben festa til kroppen.

Da jeg laget henne, tenkte jeg at hun skulle ha grønne øyne, men da jeg kikket i knappeglasset mitt, var det ingen grønne knapper der. Og hun ble liggende umontert.

Da visste jeg ikke at hun var Harefrøken, heller. Det oppdaget jeg da en av mine tidligere elever plantet en liten blå pose med mange knapper i under en busk utenfor såpebutikken min. Oppi der var det blant annet to grønne knapper, og Harefrøken ble til.

Og jeg tenker at jeg er heldig - jeg er heldig som har tidligere elever som ikke bare er tidligere elever lenger, men noen man kjenner fordi man har lyst til å kjenne dem fordi de er interessante personer, som forteller om spennende bøker de har lest og som jeg burde lese, eller kjedelige bøker de har lest, som jeg ikke burde lese, og som kommer med blå poser med knapper i sånn at Harefrøken kan bli et helt ferdig vesen.
.

Trærne mine

Jeg liker trær. Jeg liker å stå under store trær, kikke opp, og se lyset og himmelen gjennom løvhullene. Jeg liker lyden av å gå i tørt løv, og jeg liker å se løvet virvle avgårde i vinden. Jeg liker skyggen fra trærne når det er sommer, og jeg liker at trærne får vokse seg store og frie. Jeg liker ikke friserte miniatyrtrær så veldig godt, selv om jeg selvfølgelig forstår at folk med små hager også skal kunne ha trær.

Av og til, også når man har stor hage og bor i skogkanten, hender det at trær må bort. Noen ganger må man sage dem ned, andre ganger velter de bare helt av seg selv. Som dette bøketreet, som ikke er et tre lenger, men en vedstabel i hagen min. Det er forresten ikke en vedstabel heller - det er en stubbestabel som skal hogges opp og bli til en vedstabel.

Og jeg tenker at jeg er heldig, som har store, levende trær jeg kan sitte under, og som har døde trær som skal varme meg om vinteren. Og så er jeg heldig som bor sammen med en som både er flink til å sage med motorsag og til å lage pene stabler etterpå....
.

Om å gjøre hagearbeid sammen med Katt

.

Den bortskjemte katten og jeg har vært ute i hagen og gjort høstting. Det vil si, den bortskjemte katten har gjort katteting: den har fanget og spist en mus, den har lagt seg ned og rullet alle steder jeg skulle luke, og da jeg gravde et hull til en høstdelt plante, skyndet den seg å gjøre fra seg i det ferdiggravde hullet før jeg rakk å sette planten ned.

Jeg ga opp gravingen, og gikk en liten tur med katten i stedet, det vil si at jeg gikk, katten ble båret. Hun er en bortskjemt dame som liker å sitte på skulderen min og betrakte verden.

Det er en ting jeg alltid får gjøre i fred for katten, det er å bruke plantemakuleringsmaskinen - kompostkvernen bråker litt for mye til at katten gidder være i nærheten. Så mens jeg sørget for at ulikt plantemateriale ble hakket opp i småbiter og brukt som jorddekke ved den nyplanta hekken, lå pus og sov blant floksene.

Og hun gjorde et godt valg av sovested - det er ikke mye som blomstrer hos oss akkurat nå, men floksene står der i år også, og varsler om at høsten er her.
.

Fra ufo til fo...

.

Hadde jeg vært et dyr, så hadde jeg vært en hamster. Det hoper seg opp rundt meg, av ting jeg tenker jeg kanskje kan få bruk for en dag, og av prosjekter jeg har tenkt å gjøre ferdig. En dag.

Akkurat nå prøver jeg å få orden og oversikt, i det minste litt orden og oversikt, og jeg kikker i esker og poser, jeg sorterer og kaster. Jeg innrømmer at jeg sorterer mer enn jeg kaster, men allikevel, jeg tar i alle fall i ting jeg ikke har sett på lenge.

Og jeg møter ufo'ene mine, alle de uferdige objektene som av en eller annen grunn har blitt liggende - det var ikke gøy mer, noe annet fristet mer, eller jeg glemte dem, rett og slett. Som denne lille veska som bare manglet en hank. Nå har den fått det, og ufo'en har blitt fo og flyttet inn i et skap, der den skal bo til jeg finner ut hva jeg skal gjøre med den.

Og i vaskemaskinen ligger det noe som skal bli tova strikkevesker, på vei til å bli fo'er, de også. Kanskje....
.

Kantarell i hagen

.



Jeg er glad i hagen min. Jeg er glad i hagen min selv om jeg ofte føler at jeg er i en evig kamp med naturen, en kamp jeg er nødt til å tape, siden hver gang jeg rydder et lite felt, eller luker et bed, står naturen klar til å rykke inn å ta landet tilbake.

Jeg er glad i hagen min, selv om jeg ikke liker alle som bor i den, jeg misliker liljebillene, selv om de har fin farge, jeg liker ikke veps, eller brennesle. Jeg er glad i hagen min, selv om skvallerkålen er mye mer utholdende og levedyktig enn plantene jeg prøver å passe på.

Jeg er glad i hagen min, og kjemper for harde livet mot at iberiasneglene skal få herredømme over den og overta den fullstendig.

Jeg er glad i hagen min, men jeg tenker ganske ofte at det er slitsomt å ha den, og at jeg kanskje ville hatt det bedre uten.

På sånne dager er det ekstra godt å gå ut i den uoppdragne hagen å se kantarellene lyse opp, og tenke at i en tam, velfrisert hage skjer ikke det så ofte. Og da tenker jeg at akkurat så rotete vil jeg ha det, sånn at jeg kan bli overrasket og glad når jeg finner noe jeg ikke visste var der...
.