Jeg er veldig glad i å ha en hage, men ikke fullt så glad i hagearbeid. Hagen min er stor, ugrasset vokser fortere enn de tamme plantene, og de tamme plantene formerer seg og kommer opp steder de ikke skal komme opp. Jeg er i ferd med å lære meg å luke bort sånne små planter som kommeropp på uønska steder. Tidligere har jeg latt dem stå, eller flyttet dem til et mer passende sted. På den måten har jeg riktignok fått veldig mange planter, men det har også resultert i at luking har tatt innmari mye mer tid enn det det har trengt å ta. Så nå røsker jeg opp små planter som ikke vet sitt eget beste og vandrer bort fra stedet de opprinnelig ble planta. I mine bed forsøker jeg å innføre en innvandringspolitikk som ville fått UDI til å bli stumme av beundring. Likevel, det finnes smutthull, og når sterke botaniske hensyn tilsier det, lar jeg av og til en fremmed plante få bli. Akeleiene får for eksempel alltid asyl i mine bed, rett og slett bare fordi de er så pene. Men det gir meg en noe flau smak i munnen, det å kaste alle de andre små plantene. Så nå skal jeg ut å grave - jeg skal lage meg et bed som kan ta i mot alle de som ikke er ønska andre steder i hagen, og jeg tipper at det virkelig vil bli et fargerikt fellesskap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar