Det er ikke akkurat hemmelig at jeg er veldig glad i katten min, og at hun er en ganske bortskjemt og bestemt katt. Hun kommer og går som hun vil, og om vi ikke gir henne det hun ønsker når hun ønsker det, ser hun på oss med det uhyre arrogante katteblikket som forteller oss hvor lite vi egentlig er verdt, og at vi er veldig heldige som har henne, og det burde vi vite å sette pris på. Er vi litt for sene med maten, kikker hun på oss og går sin vei. Vanligvis er katter veldig lette på foten og smyger seg lydløst rundt. Vår katt tramper i trappa for å si fra at hun kommer, hvis hun da i det hele tatt gidder å gå opp trappa selv. Ofte setter hun seg på trinn nr 3 og venter på at jeg skal komme og bære henne opp, og ritualet tilsier at øverst i trappa skal vi stoppe og se ut vinduet noen minutter, før jeg allernådigst får lov til å gi henne mat. Hvis det har seg sånn at jeg går forbi katten på trinn nr 3, fordi jeg f.eks har hendene fulle av noe annet, hender det at hun surner til og blir sittende. Og hun kan sitte der lenge. I flere timer har hun sittet der, sur og tverr, og ventet på at noen andre skal gå opp trappa - ikke for at de skal bære henne, men for at hun skal gå sammen med dem opp, og samtidig vise meg at jeg er den laveste av de lave her i huset. Likevel elsker jeg den katten, hun fascinerer meg, og når hun er hyggelig og blid, føler man seg som verdens snilleste kattebærer...
Siden den ekte katten min er så humørsjuk og ustabil, holder jeg på med å lage noen katter som alltid er snille og alltid vil klappes. Kosedyrkattene mine er hekla, og her er de to første - jeg har to til som ligger og venter på å bli montert. De skal få flytte ned på "Skum - såper og sånn" om ikke så lenge, jeg må bare ha dem litt hjemme og se på dem først.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar