I hagen min....

Jeg skal ikke påstå at jeg blir veldig snill og rolig av å vandre i hagen min - jeg kan f.eks bli utspekulert slem mot både snegler og liljebiller og andre som truer ting jeg gjerne vil få til å gro. Og jeg banner ganske mye når jeg luker, og jeg blir frustrert og urolig over aldri å rekke nok - ugrasset vokser alltid fortere enn plantene rundt. En eller annen sa en gang, selvfølgelig i en veldig kjekk tone, at ugrass er også grass.... Javel. Så? Jeg trenger ikke å elske det likevel, og jeg tillater meg fortsatt å banne over skallerkål og kveke. Akkurat som når noen sier at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær - jeg banner da også. Og få ting får meg mer muggen enn utsagnet "ut på tur - aldri sur". Særlig at de har vært på tur med mine unger da de var mindre - en som ropte "kjøre bil, kjøre bil" hver gang vi gikk under et stort tre, en som alltid forsvant, og en som ville at vi skulle bære. Men altså - luking får meg ofte til å banne. Nå synes ikke jeg at det er så ille med banning, jeg liker det godt, og har et stort banneordforråd, men heldigvis så lar jeg meg likevel ikke plage av at det er uryddig i hagen, og stort sett klarer jeg å se forbi mye av det som også er grass, eller se på det og tenke at sånn er det bare - det er mye annet fint ute. Og jeg elsker å gå tur i hagen min - jeg kikker i bedene, vandrer oppom skogkanten, ser på fuglekassene, pirker litt i komposten og lukter på blomstene. Ofte bærer jeg rundt på den veldig rare og veldig bortskjemte katten min, hun liker nemlig å bli båret tur med. Eller jeg tusler rundt og snakker litt med meg selv, og føler meg kanskje bittelite grann roligere enn ellers, og kanskje litt snill. Hvis jeg da ikke møter på en liljebille, eller to .... Og noen ganger er det bare vakkert i bedene, og at det er ugrass rundt den vakre lille geraniumen spiller ingen rolle, og katten er også snill i dag, hun varmer seg på muren heller enn å sitte vakt under fuglekassene. Så i dag er det godt å være både katt, menneske, fugl og ugrass i min hage....