Å se maling tørke....

 .

Nei, det trenger ikke å være kjedelig å se maling tørke. I alle fall ikke hvis malingen har tørket i så mange år at den faller av i store flak. Da er det ikke kjedelig. Da er det så fint å se på at jeg får lyst til å gå hjem å male. Og nei, jeg snakker ikke om veggen....

Biller svermer i hagen min

 .

Noen svermer i hagen min. Det er tusenvis av dem, de flyr like over gresset og de er i buskene. Det kan se ut som om de bare virrer rundt, uten mål og mening, men ser man nærmere etter, ser man at de har et mål: de skal overta jorda, eller i alle fall hagen min.

Dette er svermeri. De svermer rundt hverandre, stopper opp i et par sekunder på et blad i en busk, parrer seg, og svermer videre til neste bille. Jeg vet ikke helt hva de gjør i gresset, med gru tenker jeg at de kanskje legger egg og blir til enda flere.

Ikke vet jeg hva denne billa gjør til vanlig, heller. Er det en snill bille som bare flyr rundt og er vennlig? Eller er det kanskje luftas svar på iberiasneglen, som har til hensikt å spise opp hagen min? Jeg aner ikke. Jeg kan ingenting om biller. Jeg har ikke lyst til å kunne noe om biller, heller, men kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg til å leite i en billebok og se om jeg finner noen som likner på de som har invadert hagen min....
.

Darwins sinkbalje

 .

For noen år siden hadde ei venninne av meg en darwinistisk balkongkasse som sommerprosjekt. Hun sådde, så overlot hun kassa til seg selv. Hun prikla ikke, hun luka ikke. Hvordan det gikk? Det husker jeg ikke. Jeg antar at plantene sloss om plassen, og at ingen av dem ble så veldig store.

Jeg skulle gjerne sagt at jeg var inspirert av henne, og at det er derfor jeg har prosjektet Darwins sinkbalje i hagen min, men det er ikke det. Det er utelukkende gammel latskap, som gjorde at jeg ikke ordna opp i balja i fjor, og ny latskap som overlater den til seg selv i år.

Opp har det i alle fall kommet en lupin - den har kommet ingenstedsfra. Det er flere andre ting der også, skvallerkål og brennesle, i alle fall, og gress. Om balja etterhvert viser seg å bli som hagen min i miniatyr, vet jeg hvem som vinner, men det gjenstår å se om jeg har rett.
.

Syriner

 .

Å gå under et syrintre og bli omslutta av en lukt som er så intens at man ikke vet om den er for påtrengende eller bare deilig - blomstene er så store og overdådige, og akkurat det vi trenger etter en lang vinter.

En gang skal jeg ha en syrinhekk i hagen. Jeg har allerede plantet den, for flere år siden, faktisk, men det dreier seg om verdens mest saktevoksende syriner, det er lite som minner om hekk enda. Foreløpig er det som en rad med miniatyrtrær, og jeg vet at de ikke er dverger, siden jeg kjenner opphavet.

Mens jeg venter på hekken min, suger jeg til meg lukten fra andres syriner. Og av og til går jeg tur med spade, og tar med meg et rotskudd, hvis jeg finner en ekstra fin farge, eller litt spesielle blomster. (Det er ikke sånn at jeg går inn i noens hage og stjeler, akkurat, syriner vokser gjerne der det ikke er hage også).

Og om kvelden, hvis man er så heldig å være i nærheten av syriner, kan en liten busk fylle et stort område med lukt - til og med de som oppfører deg som dverger ellers.
.

En gang bodde det en hund her....

 .

... eller kanskje det har bodd flere hunder her. Kanskje de som bodde her var riktige hundemennesker, og alltid hadde hund, en hund som tusla rundt i den store hagen, snuste på ting og passa på huset.

Kanskje det var en hund som ble brukt til andre ting, kanskje en jakthund, en harehund, kanskje. Kanskje det var en snill hund, en som likte at de som gikk forbi stoppet opp og tok en prat, mens den sto der og nikka og logra med halen sin. Men ikke hvis en hare kom forbi, da var den ikke snill.

Det er lenge siden noen bodde her, både hunder og mennesker. Det finnes fortsatt kanskje noen som husker hunden og menneskene. Eller kanskje ikke. Kanskje de er glemt av alle. Det gjør ingenting. De vet ikke det. Og sporene er her, som viser at de var her en gang. Hundehuset er her, og minner om at det var en hund her en gang. Og til og med når det forsvinner, har det vært en hund her, og mennesker. Selv om alle i hele verden glemmer dem, har de vært her. I virkeligheten. I en annen tid.
.

Hvitt

 .

Det er faktisk ikke lenge siden det hvite som falt ned på bakken var snø. Det er ikke mange ukene siden det falt snø i mai, og det kjentes ut som om våren aldri skulle komme. Nå kjennes det ut som om vinteren var i et annet liv, og at det har vært vår bestandig.
.

Fruktblomstring

.


Plommetrærne har allerede ristet av seg de hvite kronbladene sine, det så ut som om en slags magisk snø la seg på bakken under dem, eller, om man ikke var i så godt humør den dagen at det så litt magisk ut: som litt mislykka fake-snø fra en dårlig julefilm.

Jeg gikk nedover veien, og alt jeg kunne se var iberiasnegler - alle så ut som om de målbevisst sklidde på slimet sitt mot akkurat min hage. Jeg kikka ned mens jeg gikk, og tenkte at jeg kunne prøve å telle dem. Som om det går - å telle den uendelige hæren av slimet kryp klar til invasjon. Og som om det er noen vits i det - å telle dem gjør garantert dagen verre.

Så kikket jeg opp, og dagen ble bedre. Der stod det, inntil fjellet, epletreet med de fine blomstene. Ikke en eneste snegle å se, bare en rosa sky av epleblomster, og dagen ble med ett så veldig mye bedre.
.