Vinter - i dag igjen

.


Vi venter på våren, katten og jeg. Ingen av oss liker å fryse, og ingen av oss går på ski. Jeg får heldigvis lov til å gå på do inne, men Katt må av og til ut. Hun går ikke så veldig langt, hun gjør det hun skal, så kommer hun inn igjen. Og venter.

Halve dagen sitter hun i vinduet og kikker ut med de gule refleksøynene sine - resten av tiden sover hun. Innimellom går hun rastløs rundt seg selv, og vet ikke helt hva hun skal finne på. Hun går ut og inn, ut og inn. Akkurat som jeg gjør. Og så kikker vi litt ut vinduet, og venter.
.

Mens jeg venter på våren: et nytt strikkedyr

.


Fordelen med vinter er at det er lettere å gjøre ferdig håndarbeidsgreier som normalt ville ligget lenge i en kurv før de ble montert, og vinteren øker sjansen for at nesten-ferdig-tinga kan bli fullført. Jo kaldere det er ute, desto hyggeligere er det å sitte inne med strikketøyet, gjerne kombinert med å se et lett TV-program.

Jeg har nok noen nesten-ferdige som burde fått oppmerksomhet, men det var så fristende å strikke et dyr med et melert garn, særlig nær meleringene er så fine og genseraktige som dette.

Jeg har flere halvferdige av denne typen, det gir meg en fin avveksling fra tegningene jeg holder på med. Og noe må man jo gjøre mens man venter på våren.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
.

To renovatører er bedre enn ingen renovatører...

.


Jeg skulle ha en rolig formiddag ved arbeidsbordet mitt, bare jeg og fargeblyantene. Jeg bor på landet, det er stort sett stille utenfor huset mitt, så stille at da ungene var små løp de til vinduet hver gang det kom en bil. "Framandfolk", ropte de, og stod og kikka ut med tindrende barneøyne. OK, det siste der er ikke helt sant, de løp til vinduet, men det med framandfolk fant jeg på.

Det er søpletømmingsdag her, og det kan av og til være verdt å følge med på. Etter at renovasjonen ble satt ut på anbud og sjåførene ikke alltid er vant til norsk vinterføre, hender det både at søplebilene kjører seg fast eller velter. I dag kjørte de seg fast.

Og jeg , som skulle sittet og jobbet, fulgte fascinert med fra vinduet. To timer tok det før de kom seg videre. Først prøvde Pompel og Pilt å komme seg løs selv, med det resultatet at grøfta de satt fast i er enda dypere enn før. Så gikk de rundt bilen og rundt seg selv mange ganger. Pilt prøvde å krype under bilen, og han og Pompel ropte til hverandre. Det så skummelt ut, og heldigvis kom Pilt krypende fram igjen ganske fort.

Heldigvis kom vaktmester Gorgon med redningsbilen sin etter en stund, og etter mye strev kom de seg løs. Særlig var naboen min glad, hun hadde prøvd å komme seg hjem flere ganger, så hun øynet nok et lite håp da søplebilen endelig var borte. Det skulle vise seg å ikke være så lett, akkurat nå sitter hun fast i sporene Pompel og Pilt etterlot seg...

Heldigvis for Pompel og Pilt husket de i alle fall å ta med seg søpla denne gangen - sist gang de satt fast, måtte vi ringe å be dem komme en gang til, siden de i gleden over å komme løs skyndet seg bort fra dette fryktelige stedet, og glemte at de var på oppdrag...

.

Det går over...

.


Det går alltid over. Det kalde, glatte og våte går over, det blir vår, om ikke så lenge blir det vår, med løvsprett og blomster. OK - så kommer ugrasset og sneglene, men det blir vår, snøen forsvinner, og det er andre ting å være redd for enn å dette på isen og brekke lårhalser og andre ting.

Det går over - katten blir gladere, og jeg blir gladere, verken katten eller jeg liker å fryse på beina. Vi liker ikke at det er glatt heller, voksne damer og voksne katter vet at ting kan brekke. Vi liker å se på fuglene som flytter inn i fuglekassene og følge med på ungene som klekkes, og vi liker å kunne sitte i skogkanten og følge med på dyrene som tusler forbi, hvis det ikke er hunder, vi liker ikke hunder, verken jeg eller katten.

Vi venter, og det går over. Den går alltid over, vinteren. Og i mellomtiden, mens vi venter, kikker vi ut vinduet. Katt ligger i vinduskarmen, det gjør ikke jeg, jeg står ved siden av og kikker ut, på snøen som henger fra taket og istappene som skal henge der en stund til. Før de går over.
.

Om bilder av våpen og det å lukte elgku

.


Jeg syntes han kikka litt ekstra lenge på meg, mannen i Narvesenkiosken, da jeg brukte lang tid på å spørre ham om de ulike våpenbladene de forhandlet, blant annet om hvilke som hadde de saftigste bildene. Han guidet meg til manneavdelingen, og viste meg utvalget. Jeg tror nok ikke han var en kjenner på feltet, det hørtes ikke sånn ut, men han tok oppgaven som kundeveileder på alvor, og bladde i de forskjellige bladene sammen med meg.

"Nei, der er bildene for store", sa jeg, om det første magasinet han kom med. Helt uten å spørre hvorfor jeg trengte mindre bilder, hjalp han meg til å finne det rette bladet. Og som sagt, han fulgte med på alt jeg gjorde til jeg gikk ut av kiosken, som om det var viktig for ham å memorere meg. Kanksje han tenkte at han vil få bruk for det en dag, at han en dag skal si at "Det var her i kiosken min våpeninteressen hennes begynte, jeg solgte henne det første bladet. Jeg kunne jo ikke vite at det skulle gå så fryktelig galt".

I alle fall, i kveld har jeg sittet og bladd i våpenbladet mitt. Og jeg har funnet mange pene bilder, bilder som jeg gleder meg til å klippe ut og legge ut over bordet og kikke ekstra godt på. Før jeg velger de aller fineste. Eller kanskje jeg velger en stor serie, jeg vet ikke enda.

Våpen får meg til å bli litt kvalm og til å grøsse, men det var jammen ikke bare det som fikk meg til å grøsse i det bladet. Tanken på at noen smører seg inn med syntetisk elglukt i geléform og så går ut i skogen, får meg i alle fall til å grøsse. Og ikke ante jeg at jegere juksa og smørte seg inn med elgkulukt for å narre oksene. Og jeg lurer litt på den bukkelukta de har i flaske, den som lukter dominerende bukk og får revirbukken til å bli vill og gal, hvordan lukter den egentlig? Jeg tipper bukk... Dette var i alle fall litt i ekleste laget for meg.

Det er mulig noen lurer på hva jeg skal med alle disse våpenbildene. Saken er selvfølgelig at jeg skal bruke våpenbildene inn i dametegningene mine, en eller annen gang. Foreløpig skal de ligge på vent, sammen med bildene av klokker og kniver. Og jeg må nok se litt mer i våpenbladet mitt før jeg ødelegger det.

Jeg tror forresten ikke at det blir en vane, det å kjøpe våpenblader. Og av en eller annen grunn var det litt flaut å spørre etter det. Like flaut som den gangen jeg var på jakt etter sykepleierporno. I alle fall nesten like flaut.
.

Jeg har fått en award...

.


Jeg har fått en award. Enda så lite kreativ jeg har vært her den siste tida, har jeg fått en kreativ-award. Jeg fikk den fra Strikketrollet, og takker så mye for det. Jeg må innrømme at både kreativiteten og det å lese andres kreative blogger har vært inne i en litt dårlig fase, men nå skal jeg i alle fall skjerpe meg og laste opp bilder av noen av tingene jeg lager. Kanskje det kan hjelpe meg til å fullføre noen ufo'er også.

Å sende en award videre er ikke alltid noen lett sak - det er så innmari mange flinke mennesker der ute i verden, og som sagt, jeg er en sløv bloggleser for tiden. Men i alle fall - jeg sender award til disse:

Annelene, som heller ikke er så flink til å poste ofte, men det som kommer i "Tråder og bøker" er veldig bra - hun er en veldig dyktig strikkerske.

Tone, med bloggen "Min verden". Jeg skulle ønske hun hadde etiketter på innleggene sine, sånn at det var lettere for meg å finne fram, men det er hennes blogg, og det er hyggelig å kikke innom der, og hun har laget en nydelig elefant, og jeg er svak for elefanter....

Den danske bloggen "Om lidt av det hele" liker jeg å kikke innom, forfatteren Anne kaller seg selv hækle- og strikkenørd, og sånne liker jeg godt.

En annen dansk blogg jeg leser ofte, er "Slagt en hellig ko". Lisetotte er tegnspråkstolk og illustratør, og har en vakker blogg.

NinnePinne har en blogg som er skrevet både på fransk og norsk. Hun strikker nydelige ting.

OK - jeg kan ikke sånne award-greier så veldig godt, men på en blogg jeg pleier å lese, Chocolatehead, som allerede hadde fått awarden, fant jeg følgende instruksjoner:

Regler for denne awarden er:

1. Vinneren kan kopiere denne logoen til hans/hennes side.

2. Lag en link til han/henne du fikk awarden fra.

3. Nominer minst 7 andre blogger.

4. Lag linker til disse bloggene på bloggen din.

5. Legg igjen beskjed på bloggene til de nominerte.

Det betyr at jeg egentlig skal nominere to blogger til, og med min lite kreative periode nominerer jeg meg selv og min tegnelogg "Vigdis' tegnelogg 2009", der jeg legger ut en tegning hver dag, noe jeg har planer om å gjøre hver dag i hele år. Jeg bryter sikkert en viktig bloggeregel ved å nominere meg selv, men jeg skal vel tåle konsekvensene.... Og forøvrig skaper jeg heller problemer for meg selv, i og med at jeg må nominere enda flere. Så til de som synes jeg fortjener en streng straff for sjølopptatthet: jeg har allerede besørget det.

Og derfor, siden jeg ikke vil lide alene, nominerer jeg Annelene en gang til, med tegnebloggen "alene i verden" - jeg elsker tegningene hennes, og synes alle andre bør gjøre det samme.
.

I dag begravde vi morfar

.

I dag begravde vi morfar. Lørdag 10.01 døde min morfar nesten 98 år gammel. Det er ikke uventet at noen dør i den alderen, men det er likevel så usigelig trist. "Han har alltid vært her! Og nå er han ikke her lenger," ropes det i Astrid Lindgrens bok om Ronja Røverdatter når Skalle-Per dør.

Og akkurat sånn kjennes det ut: han har alltid vært her, og nå er han ikke her lenger. Og morfar har vært her for så mange, med 6 barn, 20 barnebarn, 37 oldebarn og 7 tippoldebarn er det mange etterkommere.

Min morfar var en arbeidshest hele livet, han var latesbilsjåfør av yrke, og inntil beina svikta for få år siden, måket han snø og hogde ved, og han gikk mange og lange turer. Han likte aldri å sitte stille, morfar, og han likte seg best når han kunne slå av en prat med både store og små. Han likte særlig godt å snakke med unger, og han fortalte mange historier, sanne historier fra virkeligheten, og ljugerhistorier han hentet fra fantasien, som for eksempel at det kom små mus ut fra veggen og spiste opp håret på hodet hans når han sov. Eller, som for bare et par uker siden, da han fortalte at det var bruna kattunger til middag. Mange små har blitt frydefullt skremt av historiene hans opp gjennom årene.

Det var morfar som lærte meg å sykle, uten at han selv noengang hadde eiet en sykkel. Han som aldri hadde hatt på seg et par skøyter, tok meg med på isen, og løftet meg opp igjen og igjen hver gang jeg ramla. Og det var akkurat sånn han var hele livet - hvis han kunne gjøre noe for andre, gjorde han det, uten at han ventet å få noe igjen.

Morfar var ikke en som klaget, han var ikke en som sa at alt var bedre før. "Nå har vi det godt", pleide han å si, "vi har alt vi trenger". Han var tydelig på at det livet man levde før i tiden var fyllt med strev og slit, og at fortiden ikke var noe man skulle romantisere.

I 20 år har han bodd på Bugården Eldresenter sammen med mormor. Nå er han ikke her lenger, og tankene går til mormor som er alene igjen etter over 75 års samliv. Heldigvis har hun både mange mennesker og mange minner.

Morfar levde et langt og godt liv, med mange han brydde seg om, og mange som brydde seg om ham. Og selv om døden er en del av livet, vil jeg si som Mattis i Ronja Røverdatter: "Men jeg savner ham. Jeg savner ham så det stikker i brystet".

(bildet over malte jeg som en portrettøvelse da morfar var 96 år)
.