Sakte mandag

Egentlig burde dette vært en hektisk mandag. Det ble det ikke. Det ble en så rolig mandag at jeg vet at det kommer hektiske dager senere i uka. Men det gjør ingenting. For jeg har sett et tre som er i ferd med å erobre en stein, og i treet ved siden av både så, og ikke minst hørte, jeg en stor hakkespett.




Og himmelen var blåere enn den har vært på lenge, og vannet var helt, helt stille. Det var hundespor i sanda, men heldigvis møtte ikke jeg noen hund.




Båtene har fortsatt vinterklær på - det hadde jeg også, for jeg vet at det ofte er kaldere enn det ser ut til. Det var det ikke i dag - jeg fikk et snev av vårfornemmelser, og selv om jeg vet at det er januar, kikka jeg litt etter blomster i grøftekanten. Det gule jeg så var en gjenglemt badeball, som, om den hadde vært et menneske, hadde sett ganske ensom og trist ut.




En båt lå opp ned i stranda. Helt av seg selv så den nesten ut som et kunstverk.




Egentlig burde dette vært en hektisk mandag. Det ble det ikke.

Vinterkatt

Man hører ofte om hvor mye hundeeiere og hunder likner på hverandre. Jeg er ikke 100% sikker, men jeg mistenker at dette gjelder for katteeiere og deres katter også. Jeg er for eksempel en bestemt dame, som liker å få det som jeg vil. Det er katten min også. Vi liker å sove og spise, og om sommeren graver vi i bedene. Vi har riktignok ulike hensikter med gravingen, men vi graver. Ingen av oss lister oss rundt, det høres når vi går opp ei trapp, og ingen kan klø oss bak øret hvis vi ikke har bestemt det selv.

Jeg liker ikke vinteren, og jammen bor det ikke en vinterdeprimert katt i mitt hus. Hun ligger inne og sturer, hun som vanligvis er ute og plager (og spiser) dyr som er mindre enn henne selv, ligger på en stol, eller i noens seng, og ser ganske trist ut. Ikke en gang det å følge med på treet med meisebollene frister henne, hun ser ut til å vente på varmere og lysere tider.

Hun blir ganske sur hvis noen tar stolen hun vil ligge i. Vi reiser oss vanligvis og gir henne plassen hun vil ha, for hun kan sitte og stirre på oss i flere timer, mens hun venter. En dag, etter å ha stirret lenge på 15-åringen som satt i stolen Katt ville ha, lot hun som om hun ville ut. Da femtenåringen var nesten framme ved utgangsdøra, snudde Katt og løp og tok stolen. Hun er en viljesterk dame som benytter seg av alle virkemidler hun kjenner.

Men altså - hun ser trist ut. Og når vår katt ikke har det så bra, blir hun slem mot oss andre - hun maser og tar stolene våre. Hun skraper på dørene om natta, og vil ut og inn, ut og inn. Og hun stirrer på oss til hun får det som hun vil. Og vi, vi lister oss rundt og gir henne det vi tror hun vil ha, hun får en ekstra klapp i forbifarta, og vi tenker at vinteren er jo ganske lang. Og vi gleder oss til våren, vi også.

Nisser i nålefilt

Jeg skulle rydde og vaske til jul. Og pynte. Det gikk ikke så veldig bra, og jeg kan verken skylde på tetonene eller den stakkars lille poselensgutten. Ansvaret er mitt, og bare mitt. Men jeg har i alle fall satt fram tre nisser, og jeg tenker at jeg har blitt ganske god venn med filtenålen nå i desember, og det er jo noe. Det er morsomt å lage disse nissene, ull er et materiale som er godt å ta i, det lukter levende, og figurene som blir formet ser på en måte snille ut. Og så bryr de seg helt sikkert ikke om at jeg ikke har ryddet nok til jul...

Litt om julekvelden, og litt om kjerringa....

Hvert år føler jeg meg litt som en innbygger i den vesle bygda som glemte at det var jul. Det vil si, jeg vet veldig godt at det er jul - hver eneste helg står jeg i den bittelille såpebutikken min og pakker inn julegaver. Det er såper, kosedyr, smekker og nisser.

Ja, jeg vet at det er jul. Jeg bare later som om det er lenge, lenge til, og at det egentlig ikke har noe med meg å gjøre. I mitt hus er det ikke en eneste helt ferdig julegave - det lille som har kommet i hus er ikke pakket inn. Ingen kaker i kakeboksene, ikke en eneste nisse titter fram fra noe som helst, ikke en juleblomst av noe slag.

Og jeg tenker at jul på lavt nivå også er jul - og at en og annen nisse kan finnes fram rett før, og det viktigste av alt er at juledagene blir slappe av dager, sammen med mennesker jeg har lyst til å slappe av med. Og vaskepolitiet kommer vel ikke i år heller, håper jeg. Og hvis de skulle slumpe til å komme innom, kan jeg i alle fall si at jeg vasker hendene med julesåpe...

Vigdis virkelige verden, og den vesle...

Vigdis virkelige verden er nok prega av at dette er en årstid der det skjer mye, og at mye av det som skjer er slitsomt. For eksempel novemberturen til IKEA med mann - den satt i kroppen en stund. Så var det kunst- og håndverksmessa på Lillestrøm - den satt i beina i mange dager, selv om badesalt for slitne føtter lindra det verste. Og så er det det faktum at jeg befinner meg halvveis i siste året på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt, og slettes ikke er i nærheten av å føle meg ferdig, men heller mer halvveis....

Da er det godt at det ikke bare er Vigdis' virkelige verden som teller, men også Vigdis' vesle verden. I min lille verden pusler jeg rundt med små kosedyr jeg har heklet, og finner fram nissene fra tidligere år.

OK - det siste er egentlig ikke helt sant. Vigdis' vesle verden er riktignok koseligere enn Vigdis' virkelige verden, men jeg kan for skams skyld ikke ljuge på meg å ha funnet fram nisser. Her kommer nok julepynten til å komme fram rett før kirkeklokkene ringer jula inn.

Men - noen nisser er det her. Jeg lærte nemlig noe nytt da jeg var på kunst- og håndverksmessa - jeg lærte meg nålefilting. Jeg handlet en nissestartpakke hos noen veldig hjelpsomme damer fra Ullform i Stavanger, og mitt aller første nålefiltprosjekt er nissejenta på bildet her. Hun laga jeg på messas siste dag, mens guttene har blitt til senere.

På messa var også noen veldig hyggelige dansker, de kom fra Kartehuset, som ligger på Fyn. Jeg gikk vel litt mer amok i ullhylla deres enn jeg hadde tenkt til, men ulla var bløt og nydelig å ta på, så jeg måtte eie den. Forhåpentligvis klarer jeg å lage noen ullskulpturer etter hvert... Og jeg vet et sted jeg skal innom neste gang jeg er på min favorittøy, Fyn.

Om å ha med menn på IKEA...

En gang var jeg og venninna mi på IKEA sammen med våre to prepubertale døtre som akkurat da fant ut at de skulle være uvenner. Det var slitsomt og krevende, men likevel: det var ikke i nærheten av hvor slitsomt det er å være på IKEA sammen med en mann - i alle fall min mann.

Min mann hater IKEA. Han blir ofte sur allerede før vi kommer inn, ja, han blir sur bare av ordet. Jeg vet det egentlig, men jeg hadde nok enten glemt hvor ille det var, eller så var det det at jeg innerst inne hadde et lite håp om at det hadde skjedd et under, og at det skulle gå an å besøke IKEA uten å ha lyst til å ta ut separasjon ved utgangen.

Forresten, jeg vet at det ikke bare er meg som har det sånn - jeg kjenner flere par som hater hverandre etter et par minutter inne i butikken, og som reiser i fullstendig stillhet hjem igjen når de er ferdige. Og det er bare å kikke rundt seg - inne på IKEA er det mange med ganske anstrengte ansiktsuttrykk, og de av oss som liker å lytte på andre, hører ofte hvordan folk, som sikkert liker hverandre til vanlig, snerrer stygge kommentarer til hverandre. Siden damene jevnt over ser blidere ut enn menn akkurat på IKEA, tolker jeg det som om de har det bedre der enn mennene - de går rundt og kikker på serviettpakker og bruker lang tid på å finne de riktige stearinlysene.

Av og til ser man menn som ser ut til å ha det bra, og i dag hørte jeg faktisk en mann som snakket med kjæresten sin om noen kule lyspærer... Ja, det er helt sant. Jeg, som ikke ante at lyspærer trengte å være kule, ble kjempenysgjerrig. OK - de var store, og pene til å være lyspærer, men ærlig talt... Hadde min mann sagt noe om kule lyspærer, hadde jeg trodd han var syk. I det hele tatt - hadde han sett noe han gledet seg over på IKEA, ville jeg trodd han var syk. Han tror at alt dumt i verden kommer fra Amerika og IKEA.

At min mann presterte å ta med seg en handlevogn med betalte varer opp i annen etasje, og det er strengt forbudt, må vite, og at heisen ned, som ikke er den samme som heisen opp, var i ustand, sånn at vi måtte snakke med to IKEA-ansatte og hjelpes ned i en heis som egentlig ikke gikk ned av en sikkerhetsvakt, toppet det hele. Min mann påstår at han aldri skal på IKEA igjen. Han har sagt det før, men denne gangen tror jeg kanskje han mener det.

Så kjære, kjære, IKEA; kan dere ikke lage et mannerom? Et rom med kaffe, aviser, TV, playstation og pc. Et rom der vi kan levere mennene våre når vi kommer, og hente dem når vi har gått rundt og plukket i småtingene og kartlagt hvor alle de store tingene vi trenger bærehjelp til er. Da slipper vi det slitsomme med gretne menn som leiter etter varer og går seg vill i kjøkkenavdelingen.

Og jeg lover - vi skal hente dem ved utgangen, og aldri, aldri, bare bruke det som et billig oppbevaringstilbud. For særlig billig blir det nok ikke, når vi endelig får handlet med oss de ekstra tingene vi haster forbi når vi går der sammen med utålmodige menn. Men at det vil være verdt hver krone, det er jeg sikker på....

Støv suger. Støvsuger.

Jeg forholder meg ikke til støvsugere. Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg støvsuger i løpet av et år, jeg har en anelse om, men er ikke helt sikker på, hvor støvsugeren står i mitt hus, eller om den i det hele tatt har en fast plass. Jeg vet at vi har en støvsuger, og at den er blå. Jeg vet ikke om det er en bra støvsuger eller en dårlig støvsuger, jeg antar at den er helt vanlig, men jeg har ikke noe forhold til den. Jeg hater ikke støvsugeren, men den er heller ikke vennen min, vårt forhold er nærmest ikke-eksisterende, og de få gangene vi har noe med hverandre å gjøre, gjør vi det så fort vi kan.

I går måtte jeg forholde meg til en støvsuger, mitt arbeidsrom på skolen hadde ryddeuke, og jeg sa at jeg kunne støvsuge. Støvsugeren vi har på skolen er rød, men bortsett fra det er den ganske lik den vi har hjemme. Det var bare det at den sugde ikke støv - jeg og støvsugeren flyttet oss over gulvet, men støvet rørte seg ikke. Et klokt hode sa at den sikkert var full. OK - akkurat da var det litt pinlig å være dame på over førti som aldri har åpnet en støvsuger. Men med god hjelp lot maskinen seg åpne - den hadde faktisk to rom, et til ekstrautsyr jeg ikke ante at fantes, og enda mindre hva det skal brukes til, og et med en veldig full støvsugerpose. Siden det var tomt for støvsugerposer, kan jeg ikke skryte av å ha skifta pose i en støvsuger, men jeg har åpna og lukket en støvsuger. Og jeg har funnet et voksent menneske til som aldri hadde åpna en støvsuger, og som tilfeldigvis også går på min skole. Jeg tror noen av de andre elevene var litt sjokkerte over at det fantes to av oss på samme sted. Men nå er det altså to færre voksne damer som aldri har åpna en støvsuger i verden enn det det var i går. Vi har riktignok ikke skifta støvsugerpose enda, men det kommer, det kommer. Kanskje.

Bildet viser forresten en støvsuger jeg har et forhold til. Dette kunstverket hang på høstutstillingen 2007, og er laget av Michael Johansson. Han er en kunstner det er vært å se nærmere på - jeg synes han er en spennende samtidskunstner med spennende objekter.