Man hører ofte om hvor mye hundeeiere og hunder likner på hverandre. Jeg er ikke 100% sikker, men jeg mistenker at dette gjelder for katteeiere og deres katter også. Jeg er for eksempel en bestemt dame, som liker å få det som jeg vil. Det er katten min også. Vi liker å sove og spise, og om sommeren graver vi i bedene. Vi har riktignok ulike hensikter med gravingen, men vi graver. Ingen av oss lister oss rundt, det høres når vi går opp ei trapp, og ingen kan klø oss bak øret hvis vi ikke har bestemt det selv.
Jeg liker ikke vinteren, og jammen bor det ikke en vinterdeprimert katt i mitt hus. Hun ligger inne og sturer, hun som vanligvis er ute og plager (og spiser) dyr som er mindre enn henne selv, ligger på en stol, eller i noens seng, og ser ganske trist ut. Ikke en gang det å følge med på treet med meisebollene frister henne, hun ser ut til å vente på varmere og lysere tider.
Hun blir ganske sur hvis noen tar stolen hun vil ligge i. Vi reiser oss vanligvis og gir henne plassen hun vil ha, for hun kan sitte og stirre på oss i flere timer, mens hun venter. En dag, etter å ha stirret lenge på 15-åringen som satt i stolen Katt ville ha, lot hun som om hun ville ut. Da femtenåringen var nesten framme ved utgangsdøra, snudde Katt og løp og tok stolen. Hun er en viljesterk dame som benytter seg av alle virkemidler hun kjenner.
Men altså - hun ser trist ut. Og når vår katt ikke har det så bra, blir hun slem mot oss andre - hun maser og tar stolene våre. Hun skraper på dørene om natta, og vil ut og inn, ut og inn. Og hun stirrer på oss til hun får det som hun vil. Og vi, vi lister oss rundt og gir henne det vi tror hun vil ha, hun får en ekstra klapp i forbifarta, og vi tenker at vinteren er jo ganske lang. Og vi gleder oss til våren, vi også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar